I evangeliet i dag forteller Kristus oss en lignelse som vi kan benytte som et speil for å se hvor vi står. I utgangspunktet synes vi kanskje at det ikke er vanskelig å svare på Kristi spørsmål om hvem som har rettet seg etter farens vilje.
Men her dreier det seg ikke om bare å løse en enkel oppgave. Fordi Herren etterpå gjør det klart for sine tilhørere at det dreier seg om tilgangen til Guds rike; det dreier seg om rettferdighetens vei; det dreier seg om tro og omvendelse; det dreier seg om den virkeligheten at vi er Guds barn.
Når vi tenker over oss selv, kan vi erkjenne at vi kan alt etter situasjonen vi står overfor, reagere som den første broren eller som den andre broren. Men det finnes faktisk en tredje mulighet og det ville være å forholde seg som Jesus Kristus, Guds elskede Sønn. La oss se på de tre mulighetene.
Den første sønnens oppførsel er ikke akkurat fremragende, men møter likevel anerkjennelse hos tilhørerne og også hos Kristus. Han sa til faren at han ikke ville arbeide, men han angret sitt negative svar og gikk likevel. Man kan ikke rose ham og man vil heller ikke se et forbilde i ham. Men i det at han faktisk gjør farens vilje er han på en måte rehabilitert. Dette er en modell som kan gi oss håp. Det er ennå mulig å vende om å gjøre Guds vilje, det er ikke for sent. Vi kan huske på ordet om at de siste skal bli de første og de første de siste.
Den andre sønnen måte å være på kan vi sikkert også av og til finne i oss selv. Han sier nemlig ja, men gjør intet. Kan ikke f. eks. et fromt menneske, som gjerne går i kirken, men som i livet utenfor kirken er til forargelse for andre, ligne på denne sønnen? Kristus ville nettopp kritisere de fromme i sin tid, ikke for å avsi en endelig dom over dem, men for å vekke dem til omvendelse. Derfor de provoserende ordene om tolloppkrevere og skjøger som kommer inn i himlenes rike før yppersteprestene og folkets eldste.
Derfor kan vi også oppleve lignelsen som et spørsmål om hvordan forholdet er hos oss mellom ord og handling. Vi skal ikke bare være religiøse, men også gjøre det religiøse.
Frère Roger som i sin tid ledet Taizé, sa alltid til ungdommen: «virkeliggjør det dere har forstått av Guds Ord; og selv om det skulle være lite det dere har forstått, så gjør det! Ikke med ord og tunge, men i gjerning og sannhet!»
Men i motsetning til de to sønnene som Kristus forteller om i sin lignelse er Herren i sin person den sanne og elskede Sønn som sier ja til sin far og som gjør det Faderen vil helt og holdent. Vi vil nok ikke klare å oppfylle Faderens vilje så rent og så hellig som ham, men han gir oss som vil være kristne, styrke og kraft til å bli ham lik. Han hjelper oss til det gjennom sine ord og sakramentene i Kirken. Er vi åpne for hans virke i oss i Den hellige Ånd, vil vi forvandles til stadig mer å være det Faderen vil. Da kan vi en dag si som Paulus: «jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Det er det ytterste målet for en kristen identitet, for det kristne livet.
