Kjære menighet,
på torsdag den 14. feirer Kirken Korsets opphøyelse. Herren har sagt at vi må ta opp vårt kors og følge Ham. Veien til vår egen oppstandelse går også gjennom et kors, det korset som er vårt. Et kors som på ingen måte kan sammenlignes med Herrens kors. Hans var meget tyngre.
For Herrens kors er ikke bare den grusomme torturen og lidelsen Han ble utsatt for, slik bilder og filmer har forsøkt å fremstille det. Nei, Han går inn i det dypeste mørke, inn i den største avstand fra Gud Fader, at Han som Guds Sønn kan rope: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har Du forlatt meg?” Her lider Sønnen menneskenes og verdens synd helt ut. Og ikke bare den synd han har møtt i øyeblikket, nei, all synd før og etter, til alle tider, lastes på Ham i korsfestelsen. Hele verdens elendighet og synd samles inn i dette punktet i hele skaperverkets historie. Alle perversjonene til en menneskehet som ikke åpner seg for Guds kjærlighet og virkelighet. Alt lider Herren, helt og holdent.
Et slikt kors vil aldri bli gitt oss. Men vårt liv kan likevel inneholde tunge kors som vi må bære. Da kan det være godt å minnes Herrens egen lidelse og finne trøst i at Han led så meget mer for vår frelses skyld. Dessuten har menneskets lidelse gjennom Kristus blitt tatt inn i Guds treenige fellesskap ved hans himmelfart hvor hans menneskelige og guddommelige natur ble tatt inn i Treenigheten. Gud er godt kjent med menneskelig lidelse i sitt innerste vesen.
Herren led ikke for å ta fra oss lidelsen, men for å befri oss fra døden. Hans frelsesverk er at døden som en endelig avslutning er overvunnet, og at det evige liv er blitt mulig ved at inngangen til himmelen er åpnet. Men lidelsen vil fortsatt eksistere. Den er en del av livet som vi enten kan akseptere eller flykte fra. Menneskets samlede erfaring med lidelse gjennom historien viser at mennesket kan vokse gjennom lidelse og motgang. Slik kan lidelsen vendes til noe positivt for den som forener seg med Herren i sin lidelse.
Men det finnes ingen grunn til å lage seg unødige problemer og bekymringer. Vi behøver ikke lage oss et kors eller lete etter et. Korset kommer når det kommer, eller kanskje det ikke kommer. Ingen vet dette på forhånd. Men om korset dukker opp i form av problemer som sykdom, mangel på arbeid, vanskeligheter i familien eller hva det måtte være, er det viktig ikke å vike unna, men forsøke å bære det i håp om at det kan legges vekk igjen etter en tid. Mange kriser og problemer går over etter en kortere eller lengre tid. Men kanskje får vi også kors å bære som må bæres livet ut. Uansett er det viktig å huske at vår Herre ikke har lovet oss en annen skjebne enn hans egen, en skjebne som førte til oppstandelsens herlighet etter lidelsen. Og han overlater ikke vårt kors uten videre til oss, men er villig til å hjelpe oss når vi åpner oss for ham og slipper ham inn i vårt liv og vår situasjon.
Herren vek ikke unna lidelsen, men før den begynte søkte han trøst i bønnen i Getsemane. Han gjennomlevde den menneskelige angsten i sitt indre. I bønnen fant han styrke og trøst og så seg i stand til å be Faderen om at dennes vilje måtte skje. Han overgav seg helt i Faderens hender. Selv i det ufattelige mørket Herren opplevde, slapp Han ikke tak i overbevisningen om Faderens nærhet. Og Faderen besvarte Sønnens tillit ved å vekke ham fra døden til oppstandelsens herlighet. Vi bør finne vårt Getsemane hvor vi søker trøst og kraft hos vår Gud gjennom bønn. I bønnen har vi lov til å uttrykke all vår sorg og fortvilelse, åpne og tømme ut vårt hjerte, men vi bør også med Herren lære oss å si: «Ikke som jeg vil, men som du vil.»
P. Arne Marcos Blogg 