Hvordan skal det gå med Kirken når Kristus er gått til Faderen? Det første Kristus formaner disiplene om er å ikke bli forvirret: «Tro på meg!» Stol på at jeg gjør det beste for dere. Og så snakker han meget forsiktig om det at han skal gå bort: Jeg går for å for å gjøre i stand plass for dere og jeg kommer tilbake for å hente dere, «for at også dere skal være der hvor jeg er.» Det er hos Faderen. Disiplene frykter den store avstanden og spør om veien dit.
Kristi svar er overstrømmende: veien er han selv, det finnes ingen annen. Men han er meget mer: han er også målet, fordi Faderen, som veien fører til, er i ham, synlig for den, som virkelig ser Kristus som den han er.
Han undrer seg over at disiplene ennå ikke har forstått hvem han er etter en så lang tid sammen med ham. Gjennom ham, som er Guds menneskevordene Ord, snakker Gud Faderen til verden. Ja, i ham er det Faderen gjør sine verk. Jesu undre skal føre enhver til troen på at Faderen er i Sønnen, slik som Sønnen er i Faderen.
Og likevel må Jesu jordiske skikkelse forsvinne til Faderen slik at ingen forveksler denne skikkelsen med Faderen. Han vil vende tilbake i en skikkelse hvor ingen misforståelse vil være mulig: med Faderens herlighets glans som stråler gjennom ham.
Men før det vil han ikke etterlate sine som «foreldreløse»; han vil med Faderen bo hos dem i det skjulte. Slik at han kan åpenbare seg for dem og Den Hellige Ånd vil gi dem innsikt i at «jeg er i min Far, og at dere er i meg, og jeg i dere.» (Joh 14,20). På slutten får vi det nesten utrolige løftet til Kirken: hun vil, dersom hun tror på Kristus «få gjøre større verk enn det jeg gjør».
Det dreier seg ikke om enda større undre, men at Kirken skal ha en virkning i verden, som Kristus selv ikke fikk ha. Hans oppdrag var å handle, mislykkes, dø; Kirken vil mislykket og forfulgt sprenge alle hindringer som settes foran henne.
Etter Jesu bortgang og Den Hellig Ånds komme i Kirken blir Guds levende tempel bygget midt iblant menneskene. De som danner de «levende stenene» er samtidig prestene i dette nye templet, som beskrives som «kongelige». Slik templet i Jerusalem var midtpunktet i den gamle kulten med sine materielle offer, er dette nye templet med sine «åndelige offer» midtpunktet for de frelste mennesker.
Dette templet er bygget på den «utvalgte og kostelig» sten Jesus Kristus. Derfor er det nye templet nødvendigvis delaktig i Kristi oppdrag, både som den hjørnesten Gud har satt ned og som «sten til å snuble i» for menneskene, «en klippeblokk til å falle over». Kirken kan ikke unnkomme den dobbelte skjebnen å være «et tegn det skal stå strid om» og «som skal bli til fall og oppreisning for mange».
Den første lesningen, som beskriver utvelgelsen av de første diakonene til en kirkelig tjeneste i verden, mens apostlene «fortsatt vil stå for bønnen og forkynnelsen av Ordet», viser dimensjonene i det åndelige huset som er bygget på Kristus. Slik Sønnen var et ekte menneske som stadig holdt kontakten med Faderen i bønnen og forkynte hans ord, men som var utsendt til menneskene i verden med sine sykdommer, nød og åndelige problemer, så deler de enkelte karisma og embeder seg i Kirken uten at deres enhet tapes.
Sett tilbake på evangeliet: Kristus går til Faderen uten å stoppe og være hos dem som tilhører ham i verden. Han vet det og glemmer det ikke i sin bønn. Ånden, som han sender dem er Guds ånd og samtidig ånden som sender ut Kirken og som styrer og besjeler Kirkens misjon.
P. Arne Marcos Blogg 