Preken: 2. Søndag i kirkeåret A

Tekster: Jes 49,3.5-6; 1 Kor 1,1-3; Joh 1,29-34

«Det er han som er Guds Utvalgte». Dette er Johannes Døperens vitnesbyrd. Med disse ordene hadde Johannes oppfylt sin oppgave. Han hadde pekt ut Jesus Kristus for folkemengden og dermed rettet ut veien for ham. Han forkynte at Kristus er Guds Lam, som tar bort verdens synd; Kristus skal døpe med Den Hellige Ånd; Han er Guds utvalgte.

Dette er høydepunktet i dagens tekst fra Johannesevangeliet: Kristus er Guds Utvalgte. Det interessante med Johannes versjon av Kristi dåp er at han ikke beskriver selve dåpen. Vi hører kun Døperen vitne om det han hadde sett. Slik opptrer han i teksten som en som har fullmakt til å si hvem Jesus er. Det er ikke Døperen som skal stå i sentrum for vår interesse. Han leder selv vårt blikk, vår interesse over til Kristus.

Hva betyr det at Kristus er Guds utvalgte? Johannes gir selv et svar på det: Han skal ta bort verdens synd. Han er den som skal forsone oss en gang for alle med Gud. Han gjør det ved å være lydig, ved å gjøre Guds vilje, ved sitt ord og sine tegn. En lydighet som skulle føre ham inn i døden, døden på et kors. I rundt 30 år hadde han levd et liv i likhet med mange på hans samtid. Etter sin dåp trådde han ut i offentlighetens lys og etter en kort tid, nyere forskning har regnet seg frem til to år og fire måneder, hadde han gjort det han var utvalgt til.

Vi kan nå rette vår oppmerksomhet mot oss selv og stille oss spørsmålet om også vi er utvalgt av Gud. Vi er faktisk det. Om vi bruker ordet utvalgt eller kallet, det er det samme: Vi er utvalgt. 

Hvordan kan vi forstå det? Først og fremst må vi se på dåpen. I dåpen døpes vi med Hellig Ånd, vi mottar Den Hellige Ånd. Dette bekrefter vi senere i fermingens sakrament, vår konfirmasjon. Gud kommer til oss, Gud slår opp sin bolig i oss. Vi blir Guds barn, ja, vi blir utvalgt til å være Guds barn. Vi mottar troens gaver. For evangelisten Johannes er det faktisk en definisjon av tro å ta imot gaven å være Guds barn. Å tro er å forstå seg som Guds barn. Dette er det vi er utvalgt til.

Å være utvalgt til å være Guds barn, å være utvalgt av Gud, vil ikke si at vi er utvalgt til det eksepsjonelle, det iøynefallende, det helt store etter menneskelig målestokk. Det er bare få som utvelges til å være en mor Teresa eller en pater Damian de Veuster. Det er også galt å ville mene at utvelgelse betyr at vi må være et eller annet supermenneske.

Nei, utvelgelsen oppfylles i det dagligdagse, i gjennomføringen av vårt liv. Kanskje finnes det høydepunkter, kanskje er det bare en liten ting vi er utvalgt til. Utvelgelsen kan bli synlig i vår måte å forholde oss til oss selv på, vårt liv, det som skjer, vår historie; utvelgelsen kan bli synlig i vår måte å forholde oss til våre medmennesker, i familien, i vennekretsen, på arbeidet, og spesielt overfor de vi har vanskeligheter med. Utvelgelsen kan bli synlig i vårt forhold til verden, til omverden, til miljøet, til ting. Og sist men ikke minst kan utvelgelsen bli synlig i mitt forhold til Gud, som igjen virker inn på det andre jeg har listet opp.

Til alt dette mottar vi Den Hellige Ånd, som er som en energikilde i oss som er uuttømmelig, som vi næres av. Min utvelgelse vil alltid få et personlig preg. Slik vi er i de ovenfor nevnte forholdene kan vår utvelgelse bli synlig. Og for oss sammen er fellesskapet i menigheten dét rom hvor vår utvelgelse kan stråle ut i verden. Er vi den vi er som kristne, som Guds barn, som originaler, ikke dårlige kopier, lever vi som Guds utvalgte.