Vi lever som kristne i denne vår verden og vi er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.
I dagens evangelium møter vi fariseere som har bestemt seg for å sette opp en felle for Herren på bakgrunn av verdens materielle utfordringer. De føler seg sikkert smarte som har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De tror de har funnet på noe Herren ikke kan slippe unna fra og som kan gi dem mulighet til å ha noe å ta ham på. Men samtidig avslører de hvilket åndelig plan de befinner seg på.
Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og diskrediterer dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.
Men Herren lar seg ikke lure av fellen og gir seg ikke inn på fariseernes åndelig plan. I stedet beveger han seg utover det og stiller seg over det.
Herren ber om å få se en mynt med keiserens bilde på og gir sitt første svar: «Gi keiseren hva keiserens er». Den antikke herskerens makt når så langt som hans penger rekker. Denne makten er begrenset og ligger langt under Guds makt.
Det kan virke som om Herren har gitt et politisk svar med svaret sitt. Men det viser seg at han snakker fra et høyere nivå enn det fariseerne befinner seg på. «Gi Gud hva Guds er» legger han til. Med det overrasker han fariseerne og setter dem samtidig på plass.
Gud tilhører en annen virkelighet og står over keiseren. Det er Gud som tilkommer alt, fordi mennesket er ikke skapt etter keiserens bilde, men etter Guds bilde og Gud er herre over alle jordiske konger. Kongene kan føle seg som sakrale makter og kreve guddommelige attributter. Men Herren løser denne sakraliseringen fra dens fortryllelse. Gud er den eneste Herre og de jordiske herskere får i beste fall i oppdrag av Gud å sørge for orden i staten.
Kristus går derimot overhodet ikke inn på spørsmålet om den verdslige makts legitime eller overdrevne krav. Det eneste som ligger ham på hjertet er at Gud får alt som tilkommer ham, og det er virkelig alt, det være seg naturlig eller overnaturlig. Enhver skylder Gud hele sin eksistens. Som kristne lever vi i verden, men ikke av verden. Det viser vi ved å gi Gud hva Guds er. Vi søker å sette Ham på den første plassen i vårt liv og å bygge opp på vårt liv etisk og moralsk ut ifra det. Vi kan avlegge vitnesbyrd at Gud står vårt hjerte nærmest gjennom vår måte å forholde oss til de verdslige tingene. De materielle ting vi bruker, bruker vi ansvarlig for at det tjener til alles beste. Men vi lever ikke for de materielle tingene. Vi lever for Guds rikes utbredelse og denne verdens fornyelse i Jesus Kristus.
P. Arne Marcos Blogg 