Kjære brødre og søstre,
i en artikkel på nettsiden ‘Crisismagazine’, skriver Eric Sammons en tankevekkende artikkel om begrepet «dialog» i kirkelig sammenheng. Et begrep som brukes svært ofte. Men som forfatteren korrekt bemerker er ikke dette begrepet å finne i Skriften. Utsnitt: «… Bibelen forteller historien om en verden skarpt adskilt mellom de som følger Gud og de som ikke gjør det. Frelseshistorien er historien om å skille ut en gruppe mennesker fra resten av verden, og farene som oppstår når disse adskilte menneskene blandes med andre mennesker. Dette er et tema som går hele veien fra 1. Mosebok, når Abraham og hans etterkommere er skilt ut for å være Guds folk, til Åpenbaringen, når det endelige, permanente skillet vil skje.
Det er også vår Herres budskap. Faktisk delte Jesus ofte verden i separate leirer, det være seg med bildene hveten og ugresset eller sauene og geitene. Han sa til og med: ‘Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden … Jeg er kommet for å sette skille’ (Matt 10,34-35).
I Det gamle testamentet er temaet om skillet, ikke dialog, klart og eksplisitt fra begynnelsen av: Noah skilles fra verden; Abraham blir kalt ut av hedenske land; og Moses leder det utvalgte folket ut av Egypt. Allerede før israelittene kommer inn i det lovede land, forteller Bibelen i detalj nøyaktig hvordan dette folket skal settes til siden for å være hellig; uttrykket ‘hellig’ betyr faktisk ‘satt til siden for et hellig formål.’ Lovene som Herren gir Moses på Sinai skiller folket fra andre hedenske folk. Han befaler israelittene å tømme det lovede land for hedninger, noe de gjør med bare moderat suksess, noe som igjen fører til tragedier. Senere, når kongen og folket er tro mot deres kall til å være adskilt fra de andre, blomstrer riket, men når de blandes med hedninger, visner riket og til slutt dør.
Hva med den nye pakt? Vi lever nå i en tid der det er ‘ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne’ (Gal 3,28). Likevel krever til og med Det nye testamente et tydelig skille mellom folkene. Som jeg allerede har nevnt, sa Kristus selv at han kom for å skille. Kristus kom ikke til ‘dialog’ med dem som var imot ham; faktisk hadde han typisk ett av tre svar for dem: Han ignorerte dem, han dømte dem, eller han lot dem drepe ham. Han ba disiplene sine om å riste støvet av føttene og gå videre når en by ikke hørte på budskapet deres. Hans … motstandere, fariseerne, ble møtt med klar fordømmelse av vår Herre. Og Kristus prøvde ikke å engasjere sine motstandere da han ble arrestert; faktisk gjorde han dem frustrert ved at han nektet å diskutere om han var Messias eller ikke. Kristus helbredet, tilga, forkynte og formanet – men han førte ingen ‘dialog’.
Vår Herres største misjonær, St. Paul, kan kalles skillets apostel. … Paulus forkynte et nytt skille som ble til ved Kristi komme, dvs. de som er ‘i Kristus’ og de som ikke er det. Og apostelen gjør det klart hvem som ikke er i Kristus: ‘hverken de som driver hor, de som dyrker avguder eller som bryter ekteskapet, hverken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, hverken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike’ (1 Kor 10,9-10). Selv om St. Paul kjempet mot splid i Kristi legeme, anerkjente han at Kristi disipler ikke kan forenes med denne verdens disipler …
Paulus syn var ikke unik blant de første kristne. Apostelen Johannes advarer de kristne i sitt første brev: ‘Elsk ikke verden, eller det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg’ (1 Joh 2,15). Johannes forsto at en etterfølger av Kristus ikke kan inngå en allianse med verden uten å bryte alliansen med Gud.
Hvis det er en overordnet advarsel i Bibelen er det at Guds folk må forbli adskilt fra verden …».
P. Arne Marcos Blogg 