Kjære menighet,
nå er det 50 år siden menneskene landet på månen og det er verdt å feries. Dagens medier tar opp igjen hele historien så det er mange muligheter til å sette seg inn i den. I sluttet av august skal det komme en kinofilm som inneholder mange opptak som ikke er vist tidligere. Filmen «Apollo 11» består bare av originale opptak.
Jeg har aldri glemt hvor jeg selv var den gangen. 10 år gammel tilbrakte jeg nemlig hele sommerferien i 1969 hos mine besteforeldre i Østerrike for å bli bedre i språket. Min morfar hadde latt bygge et feriehus i landsbyen Igls på høydedraget overfor Innsbruck. Her var vi som familie fra Norge på besøk om somrene.
Men dette året var jeg alene med mine besteforeldre. Min mor hadde tatt meg med til Østerrike, men etter to uker var hun reist hjem til Norge. Etter det fikk jeg åtte uker der, da jeg hadde fått lov til å gå ut av skolen to uker før ferien. Som eldste barnebarn var jeg først ute med denne muligheten. Men da min morfar døde året etter, ble jeg den eneste som fikk denne muligheten til å forbedre språket betraktelig som barn.
Det ble på mange måter enn uforglemmelig sommer. Men måneladningen ble uten tvil et høydepunkt. På den tiden var jeg svært fascinert av romfart og astronomi og (mal)trakterte gjerne de voksne med mange tall og fakta, fra romfart og verdensrom. Så da landingen skulle skje, stod jeg opp tidlig på morgenen for å følge med på direktesendingen i østerriksk fjernsyn. Jeg tror det må ha vært i fire- femtiden om morgenen. Mine besteforeldre stod ikke opp. Fjernsynet var i sorthvitt. Men jeg glemmer aldri bildene vi fikk se. Selv om de i grunnen ennå ikke viste så meget. Det var en stor spenning knyttet til hvor fast grunnen på månen ville være. Ville landingsfartøyet synke ned i støv, var et av datidens urolige spørsmål. Både landingen og hel ferden var spennende å følge med på.
Selv om hele programmet med månen ble en bragd i samtiden, var tidspunktet egentlig forfeilet. Den daværende leder av USAs romprogram, Wernher von Braun, hadde en helt annen plan for romfarten. Først skulle det utvikles romferger for å betjene romstasjoner i bane rundt jorden. Derfra skulle man så etterhvert fly til månen for å slå seg ned der ved å bygge baser. Ønsket var å bygge opp viktig kunnskap og erfaring for senere å reise til mars.
Men president Kennedys beslutning i 1961 om at USA skulle lande på månen innen utgangen av tiåret ødela hele den langsiktige planlegningen. Beslutningen var kommet etter sjokket over at Sovjetunionen hadde kommet USA i forkjøpet med de første oppskytninger og bemannede romferder. I grunnen en barnslig reaksjon. Ville Sovjetunionen i det hele tatt sende mennesker til månen?
Den siste bemannede ferden til månen ble Apollo 17 i desember 1972. Opprinnelig var det planlagt Apollo 18-20 ferder. Men grunnet de høye kostnadene ble programmet avsluttet før det. Så siden 1972 har intet menneske vært på månen og det ble ingen baser, ingen kontinuitet i prosjektet. Nå for tiden snakkes det på nytt om baser, også fordi månen nok inneholder en god del resurser man kan tenke seg å bruke på jorden. Men nå er det tildels private firmaer som vil involvere seg, som f.eks. Blue Moon eid av Amazons eier, Jeff Bezos. Han planlegger en misjon i 2024.
I mellomtiden er det andre land som beskjeftiger seg med månen, bl.a. Kina som landet på månens bakside, Japan, India og Israel. Alt dette er ubemannede misjoner. Det ser ut til at interessen for månen er økende igjen. Uansett er den alltid vakker å se på.
P. Arne Marcos Blogg 