Tenkning – Søndagsbladet 041118

Kjære menighet,

en oppmerksom leser av Søndagsbladet reagerte på en setning i det jeg skrev for to uker siden. Det er ordene: «Vi tror ikke på et menneske løsrevet fra en høyere ordning, ei heller at mennesket må forbedre verdenen.» Feilen var egentlig mitt bruk av ordet «forbedre», fordi jeg viste til tidligere avsnitt, hvor jeg skrev om menneskets hang til å omskape verden i sitt bilde. Av en eller grunn overså jeg at jeg burde ha brukt ordet «omskape» istedet for «forbedre» slik at det blir «Vi tror ikke på et menneske løsrevet fra en høyere ordning, ei heller at mennesket må omskape verdenen». Dermed er meningen klar.

Det er her nemlig at det grunnleggende problemet ligger i den aktuelle situasjonen i verden og som i grunnen allerede den andre skapelsesberetningen skriver ironisk om mennesket i Det gamle Testamentet. Bildet på hagen i fortellingen er at Gud har gitt mennesket alt i naturen det trenger for å leve. Men mennesket ville mer, det ville bli som Gud. Det har ført til det som i dag er forstått som menneskets omskapelse av verden i sitt bilde, ikke i Guds bilde. Det er dette som blir kalt den annen skapelse. Selvfølgelig er det ikke noe tvil om menneskets kreativitet har «skapt» mange bra ting. Men i det siste århundret har det vært en eksplosiv vekst i alt mennesket foretar seg, også på grunn av den sterke befolkningsveksten. Vi har egentlig for lengst passert det bærbare nivået på vår måte å leve på og bruke planeten på. Inne i dette ligger det nok dessverre en manglende forståelse for planetens sårbarhet og sensitivitet for alt det vi foretar oss.

Det er for eksempel en sammenheng mellom alt levende på planeten og atomssfærens sammensetning. Denne sammensetningen har til alle tider vært forskjellig. Men nå er den slik at vi mennesker, samt også alt levende som befinner seg nå på planeten, kan leve med denne atmossfæriske sammensetningen. Det har bare vært mulig ved blant annet at så meget karbon har vært bundet under jordens overflate, enten i form av kull, olje eller gass. Hva om det aldri var meningen at vi skulle utvinne det? Gjennom vår bruk av disse ressurser, som har gjort den moderne verden mulig, har vi øket innholdet av CO₂ i atmossfæren siden 1750 med nærmere 45% over det innholdet skulle ha vært. (Fra 280 ppm til 407 ppm). Vi ser nå stadig tydeligere at vil ha store konsekvenser allerede i den nære fremtiden og det preger nyhetsbildet mer og mer. Men dette er kun en av de mange problemstillinger knyttet til vårt aktuelle liv på jorden.

Det som blir den store vanskeligheten og utfordringen, er at situasjonen etter min mening vil måtte føre til en helt annen form for liv for oss mennesker på denne planeten. Uten at jeg kan se i dag hvordan dette livet vil arte seg. Men det er klart at det nåværene «teknokratiske paradigma» (pave Frans i ‘Laudato si’), ikke er veien å gå. Ei heller det økonomiske systemet. Det vil bli krevet en nytenkning som vil overgå det vi i dag kan forestille oss. Noe som kan bli en spennende og givende utvikling, men som også vil kreve offer og ydmykhet. Det vil bli krevet meget av filosofien, vitenskapen og mange andre fagområder for å tenke frem nye livsmodeller. Mennesket må tenkes inn i naturen, med naturen, som en del av naturen og ikke tenkes som utenforstående som «behersker» jorden. Naturen er ingen «maskin» som vi kontrollerer. Vi er skapt til å være Guds bilde også i vår omgang med planeten og dens natur.