Misjon – Søndagsbladet 211018

Kjære menighet,

når vi hører ordet «misjon» kan det være at vi får heller dårlige assosiasjoner enn gode. Vi kan tenke på ting som kulturimperalisme, en manglende forståelse for andre folks egenart, eller kolonialisme, undertrykkelse og utbytting av andre folk, eller vi tenker kanskje på forskjellige grupperinger i vårt land som driver en indre misjon. På en eller annen måte virker misjon ubehagelig og så har vi i dag misjonssøndag. Det er greit nok å samle inn og sende penger til prosjekter i den tredje verden, men skal misjon ha noe med oss å gjøre her i Norge?

Personlig tror jeg det. Ikke i den forstand at vi skal gå fra hus til hus og forsøke å vinne folk til Den katolske Kirke, men i den forstand at den kristne sak, at de kristne verdier befinner seg på vikende front i vårt samfunn og det må vi motsette oss. Vi ser stadig tydeligere konturene av et annet menneskebilde: et menneske som forsøker å leve sitt liv uten en forankring i tro, uten en forbindelse med Gud. Jeg tenker her på det sekulære menneskebildet hvor mennesket frigjør seg fra overnaturlige forbindelser, men hvor det selv trer inn i guds rolle og omskaper verdenen etter sitt bilde («Den annen skapelse»). Mennesket blir sett på som et tilfeldig høydepunkt i evolusjonen, et mer ellet mindre vellykket resultat av kaoset og tilfeldighetens spill. For å forstå mennesket nærmere, tar man gjerne dyreriket til hjelp.

Vi kristne tenker annerledes om mennesket og verden. Vi tror ikke på et menneske løsrevet fra en høyere ordning, ei heller at mennesket må forbedre verdenen. For oss er det sentrale at vi er Guds skapninger og at vi, ved å være skapt i Guds bilde, er skaperverkets krone. Det mennesket, som vet seg i forhold til Gud, som søker og opprettholder den vertikale forbindelsen med Gud, er det som også kan finne den rette balansen til sine omgivelser, til de horisontale forbindelser. Dette mennesket vet å sette grensene der hvor det er fristet til å bevege seg ut av Gudsforholdet og synke ned i det jordiske. Vi er kalt til å heve vårt blikk og vårt vesen opp fra det jordiske mot det himmelske. I denne retningen vil Guds bud og Kirkens lære befri oss til det sanne livet, til guddommelighet.

Er vår tro sann, finnes det ikke noe annet som er bedre for mennesket. Derfor er det en viktig misjonsoppgave for oss i dagens norske samfunn å vitne om dette ved våre liv. Tror vi på frelsens mysterium, må vi lyse, i det minste være en liten glo, i våre omgivelser. Misjonen begynner nemlig her hvor vi tør å leve vårt kristne kall. Vårt liv er den første og viktige misjonsoppgave. Et troverdig kristenliv, en troverdig kirke, begynner her, her hvor vi er, begynner hos oss. Om andre ser og tar imot vårt lys, er ikke vår sak, men vi må lyse slik at det kan sees.

Selvfølgelig gjelder dette også globalt og kallet til å føre mennesket til et lykkeligere og mer meningsfullt liv som kristen, legitimerer arbeidet med forkynnelsen og utbredelsen av evangeliet. Det er nok av tilfeller i historien hvor folk har opplevd det kristne budskapet, den kristne troen, som en befrielse fra egne undertrykkende og fryktinngytende religioner. Men misjonen kan bare aksepteres, hvis den skjer ut ifra en kjærlighet til den andre.

Da pave Johannes Paul II kom til Norge i 1989, sa han: «Jeg kommer ikke som en representant for politiske eller nasjonale interesser, men som vitne om vår Herre og Frelser Jesu Kristi evangelium, … » Det er misjon i riktig forstand og slik skal vi alle være misjonærer.