Tilgivelse – Søndagsbladet 071018

Kjære menighet,

i 1997 holdt jeg en radioandakt om forsoningens tjeneste. «Tilgivelse er grunnlaget for fred» sa pave Johannes Paul II i sitt nyttårsbudskap til verden det året. Det ble utgangspunktet for andakten: For å kunne tilgi må vi selv erfare tilgivelse. Den dypeste tilgivelse får vi fra Gud.

I det 15. kapittel av Lukasevangeliet finner vi tre vakre lignelser hvor Kristus forteller om hvordan Gud forholder seg til synderne. Han viser det ved sin måte å forholde seg på. Man vet at han omgås syndere, noe mange ergret seg over. Tollere og syndere kommer til ham for å lytte til ham. Fariseerne og de skriftlærde er forarget og sier: «Han omgås åpenbare syndere og spiser sammen med dem!» (Lk 15, 2). Kristus svarer på beskyldningene med lignelsen om den bortkomne sauen, om den tapte sølvmynten og om den bortkomne sønnen. Alle tre lignelsene handler om Guds kjærlighet og barmhjertighet.

Slik hyrden leter etter den bortkomne sauen og skyr ingen anstrengelser for å finne den, slik søker Gud det enkelte menneske. Han leter etter de fortapte og synderne. Hvis de lar seg finne og omvender seg, møter ham dem ikke med beskyldninger. De får ikke en frist til å vise at de duger mens han observerer dem med mistro. Nei, Gud gleder seg over å få tilgi dem.

Det er sentralt i de tre lignelsene at Gud ikke venter på de fortaptes omvendelse. Han går etter dem, søker dem. Initiativet kommer fra ham. Også faren i lignelsen om den bortkomne sønnen har ikke avskrevet ham. Han er hos ham i tankene og han løper ham i møte. Før sønnen har kunnet si noe til sin unnskyldning, omfavner faren ham og gir ham tilgivelsens kyss.

Å gjenfinne sauen, å finne mynten og at sønnen vendte hjem er grunn til glede. «Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den det jeg hadde mistet!»

Gud gjør alt han kan får å gjøre syndernes hjemkomst mulig. Han går etter dem og søker dem. Slik er Faderen. Kristus åpenbarer det med sine ord og sine handlinger. Derfor omgås han synderne. «Menneskesønnen er jo kommet for å oppsøke og frelse det som var gått tapt» (Lk 19,10).

Sønnen i lignelsen som ble hjemme liker ikke farens godhet. For ham er det ikke en gledens fest. Hvor ville vi stå i en lignende situasjon? Dersom vi ser oss selv i den bortkomne sønnen, dersom vi ser oss selv som syndere, kan vi glede oss på samme måte som ham.

I begynnelsen av absolusjonen i skriftemålet blir bildet av Faderen levende: «Gud, vår barmhjertige Far, har ved sin Sønns død og oppstandelse forsonet verden med seg og sendt den Hellige Ånd til syndenes forlatelse». – Gud, den barmhjertige Fader: det er ham Kristus snakker om og viser oss. Derfor er han full av kjærlighet til synderne. Vi får føle oss omgitt av denne kjærligheten. I skriftemålet, kan den troende møte Guds tilgivende kjærlighet og på den måten ta del i de frelstes glede. Som det heter videre i absolusjonen: «Han gi deg ved sin kirkes tjeneste tilgivelse og fred».