Varme – Søndagsbladet 050818

Kjære menighet,

endelig er det blitt noe kjøligere. Vi har hatt en rekordvarm sommer. I Oslo har de tre månedene mai, juni og juli vært 5,1 grader varmere enn det som har vært normalt i de samme månedene. I Aftenposten ble det offentliggjort noen grafer som viser dette tydelig: https://www.aftenposten.no/osloby/i/L0O3Q1/Disse-grafene-viser-hvor-ekstrem-Oslo-sommeren-har-vart. (Disse lar seg ikke kopiere inn her, da de ikke er bilder, men små dataprogrammer).

Det som slår en, er hvor tydelig spranget er oppover i år i forhold til tidligere år. Det er oppsiktsvekkende sterkt. Nå bør man ikke tolke for meget inn i dette, men det er riktig å spørre om dette ikke viser til hendelser som kan opptre hyppigere i fremtiden. Den generelle globale oppvarmingen vi måler som følge av våre utslipp, gir langt flere varmerekorder fordelt over hele kloden, enn kulderekorder, i et forhold ni til en om jeg ikke husker feil. Det klimaforskere spør seg, er om ikke den enorme mengden utslipp vi står for, kan forårsake et sprang i klimasiutasjonen. De tror ikke på noen lineær utvikling.

For Oslo har gjennomsnittstemperaturen for mai, juni og juli økt med 1,2 grader de siste 100 år, men av disse kom 0,9 de siste 50 årene. Så lenge utslippene ikke blir bremset men fortsatt får lov til å øke, vil denne temperaturstigningen øke fortere. Det vi har opplevd denne sommeren peker mot en forandret fremtid.

For hvert år som går nå uten at det skjer kraftige reduksjoner av utslipp av de ulike drivhusforsterkende gasser, blir situasjonen fort verre. I en artikkel fra 9. juli i CarbonBrief.org fortelles det at økningen av utslipp fra den nå stadig sterkere smeltende tundraen vil forkorte tidsfristen for Parisavtalen med fem år: https://www.carbonbrief.org/permafrost-wetland-emissions-could-cut-1-5c-carbon-budget-five-years.

I den senere tid har vi lest og sett meget om plastsøppel og i disse dager er det meget om hvor store utslipp cruiseturismen står for. Når man vet at det finnes 100 skip til under bygging hvorav ingen er prosjektert utfra miljøhensyn, er situasjonen mer enn foruroliggende. Dette er problemstillinger som er relativt nye på miljøhorisonten, men som bør tas tak i så raskt som mulig.

I går, den 4 august, skrev Kristin Solberg på NRKs nettside om hvor fort luftsituasjonen i byer hun kjenner har forverret seg de siste årene. Hun opplever det så sterkt at hun har kalt artikkelen «Dagbok fra en gryende dystopi»: https://www.nrk.no/urix/dagbok-fra-en-gryende-dystopi-1.14131561. Man regner med at allerede 5,5 millioner mennesker dør for tidlig i året i verden grunnet dårlig luftkvalitet. Dette tallet kan øke fort om intet substansielt forandres mange steder.

Mitt inntrykk er at vår planet ikke er skapt for å takle menneskehetens moderne teknologiske og økonomiske utvikling. Kanskje var alt karbonet bundet i jorden for å gi oss en mulighet for å leve på planeten, ikke for at det skulle utvinnes og forbrennes. Kanskje har vi fullstendig misforstått hva som er vår plass i skaperverket. Problemene begynner nok i senmiddelalderen når det åndelige og sekulære livet adskilles. Senere i barokken når man ser på naturen som mekanisk og kommer med den forvirrede ideen om at mennesket må overvinne naturen, er man kommet inn på et skjebnesvangert blindspor.

Nei, vi må leve med og i naturen, ikke mot den som om vi ikke skulle være en del av den. Er det noen vei fremover som kan bygge opp vår enhet med naturen igjen? Jeg håper det.