Himmel – Søndagsbladet 200518

Kjære menighet,

i den senere tid har det vært en debatt i Vårt Land rundt Kristi Himmelfart og Herrens legemlighet. Jeg har ikke tenkt å gå inn på debattens argumenter, men jeg vil heller dele med dere noen tanker jeg har til dette temaet. Det berører sentrale innhold i troen.

Kristus oppstår fra de døde i sin menneskelige natur, hans guddommelige natur som Guds Sønn kan ikke dø. Det menneskelige legemet han oppstår med er forvandlet til den himmelske virkelighets legeme. Beskrivelsene av møtene med den oppstandene Herre viser til forandrede egenskaper ved Herrens legeme. Han kan komme inn og ut av låste rom, han kjennes ikke igjen umiddelbart, men han kan spise og drikke.

Det er ikke lett å snakke om himmelen og hvor Herren ble tatt opp/inn i himmelfarten. Men jeg synes dimensjonbegrepet, som bl.a. pave Benedikt XVI bruker i sin Jesusbok, er et godt utgangspunkt for tenkningen. For dersom himmelen er en høyere dimensjon enn den vi befinner oss i, kan denne himmelen være «her» uten at vi kan ense den. Men den er oss så nær, at våre bønner kan høres, også av våre forbedere. All katolsk erfaring tilsier dette.

I denne himmelen har Guds Sønn tatt sete etter «himmelfarten» ved Gud Faders høyre side. Denne himmelske virkeligheten er det som gjør det mulig at Gud Den hellige Ånd kan sendes til Kirken og i Kirken virke sakramentenes reelle innhold. Bare fra Faderens høyre kan Sønnen strømme ut i sitt legeme og blod i det transsubstansielt forvandlede brød og den transsubstansielt forvandlede vin i messen. Dette er en helt ny bevegelse fra Gud inn i verden som kun ble mulig gjennom Kristi , fødsel, liv, død, oppstandelse og himmelfart. Derfor kalte de tidlige teologene påskedagen den åttende dag i skaperverket, som høydepunktet i skapelsen, fordi døden er overvunnet. Det er en ny skapelse. Skaperverket er avsluttet.

Som kristne dør og oppstår vi med Kristus i dåpen, det vil si det skjer en vesensforandring i vår menneskelige natur som gjør oppstandelsen mulig. Men da vi synder i motsetning til Guds Sønn, kan ikke vårt legeme tas opp i himmelen, men må vende tilbake til støv. Vi får derfor et nytt oppstandelseslegeme etter vår død. Da Guds Sønn var uten synd, kunne hans rene menneskelige og oppstandene natur tas rett opp/inn i himmelen uten å skulle bli til støv.

Vi vet ikke hvordan det evige livet i himmelen vil være, men det må være et liv hvor vi vet at vi er vi. Det må forbli en identitet mellom vårt selv her og selvet i himmelen. Til selvet hører legemet, så vårt oppstandelseslegeme i sin himmelske herlighet må være slik at vi vet at vi er vi. Men en stor forskjell vil være det fullstendige fraværet av synd, ondskap, sykdom, aldring, legemlige grenser. Dette kan vi ikke forestille oss før vi faktisk er der og får se.

Men det sentrale i det vi får se, uansett hvor meget vi får se, er Gud selv i Guds treenige herlighet og kjærlighet. Da vil vi se og forstå Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Det vil være forbundet med en så dyp lykke at det vil fylle oss evig. Dette er noe vi bare kan skimte konturene av i dette livet, men det er virkelig noe å se frem til.