Sølibat – Søndagsbladet 081017

Kjære menighet,

for ikke så lenge siden oppfordret biskopene i Irland prestene som har barn å ta på seg det ansvar de har som fedre og ikke svikte sine barn. Dette er også noe pave Frans er enig i. Det har nok til alle tider skjedd at enkelte prester ikke har oppfylt løftet de har gitt om sølibat og kyskhet helt og fullt. I noen tilfeller har det ført til farskap. Men det har vært sjelden at prester av den grunn har gått ut av prestestanden. I grunnen fører det til en falskhet i livet til presten å ikke ta på seg ansvaret for ens handlinger, men å overlate kvinnen og barnet til seg selv.

Dette fører igjen til at noen mener at sølibatet i Kirken bør oppheves. Men jeg tror ikke at enkeltes feil skal være grunn for en slik prinsipiell forandring. Noen tanker fra en kronikk jeg skrev om sølibatet, vil jeg dele med dere:

Et argument jeg har hørt mot sølibatet, er at det forhindrer at gode familiefedre vil kunne bli prester. Men nå er det faktisk slik at de som ville være gode familiefedre ville også kunne være gode, sølibatære prester. Menn som ikke ville være gode familiefedre, bør ikke bli prester. Det er viktig å forstå at der er en indre sammenheng mellom ekteskapet og sølibatet.

Den eneste gyldige grunnen til å bli prest, er at man er kallet av Gud. Gud kaller menn som også ville kunne være ektemenn for kvinner og far til barn. Hvis ikke blir prestelivet hult og kanskje tomt. 

Skal vi forstå sølibatet i dybden, må vi vende blikket mot Kristus. Det er han som er kilden for det sølibatære livet. For å kunne stå helt til Faderens disposisjon i sin misjon, valgte han å være ugift. Faderens oppdrag krevde ham fullt og helt, misjonen for å spre det glade budskap om frelsen hadde ikke noe rom i hans liv for å stifte familie.

Kirken er det konkrete sted for Herrens nærvær og virke. Det er derfor helt sentralt at presten står helt til disposisjon for Kirken og hennes behov. Presten tilhører ikke seg selv, men Kirken. Den gifte mann derimot tilhører sin familie og skal stille seg til disposisjon for familiens behov.

Herren kaller prester til Kirken først og fremst for å Hans sakramenter til de troende skal kunne forvaltes. All videre aktivitet i Kirken er samlet rundt sakramentene som sentrum. Da Herren er den eneste som har den fulle oversikt over det fellesskap han har grunnlagt og som er hans brud, vet bare han hvilke personer som trenges for fellesskapets frelses skyld. Derfor er alltid kallet personlig og kan ikke overføres til en annen person.

En prest er en person som tas inn i Herrens tjeneste av Herren selv for å tjene Ham i Kirken på en særskilt måte. Kristus trenger denne personen fullt og helt. Denne eksklusive tjeneste krever av presten sølibatet. Lik Herren stod til disposisjon for Faderen, må presten leve helt og holdent til disposisjon for Herrens vilje og misjon til alles frelse.