De offisielle Olavsfestdagene i Trondheim har et meget omfattende program. Riktignok er det meste kultuelt og bare noe er religiøst. Men da jeg så programmet, reagerte jeg på et tema som ble holdt som Vestfrontmøtet i går: Olav den hellige – et idol for vår tid? Heldigvis med et spørsmåltegn. Fordi spørsmålet kan svares med nei på noen områder av Olavs liv, mens man kan svare ja på andre områder. Samtidig er det klart at meget fra hans tid er fjernt for oss nå.
Er det helligheten de søker å nærme seg, er det viktig å understreke at Kirken ikke har erklært ham hellig på grunn av hans liv eller livsførsel, men på grunn av de mange jærtegn etter hans død som Kirken alltid har forstått som Guds bekreftelse av helligheten i måten Olav gav sitt liv på. Helligheten ligger i hans offer som lener seg opp til Kristi offer. Olav forstod at han måtte gi sitt liv for at Kristi sak skulle vinne i Norge. Det er der helligheten hans ligger og heri kan man finne et idol for vår tid. Viljen til å gi sitt liv for Kristus, noe mange kristne gjør den dag i dag på flere steder i vår verden.
Om det skulle være noe ved hans virke som konge som kunne gjøre ham til et idol for vår tid, måtte det være at han hadde den hellige keiser Karl den store som forbilde for sin gjerning. Karl var herskeren som forstod at hans herredømme lå under Kristus og Kirken. Han stod under Paven, ikke over. Han ønsket å være hyrde for sitt folk, for sitt rike. Olav ønsket på samme måte å være en katolsk konge.
Et annet aspekt var hans engasjement for å innføre kristenretten i landet og dermed få stoppet de førkristne tildels bestialske skikker som å sette ut uønskede barn eller praksisen med holmgang og æresdrap. Denne retten stoppet forbød videre polygami og innførte det kristne ekteskapet. Her kan han være et idol for politikere og andre som går seg vill i menneskefiendtlige områder. Fiendskapen mot Olav skyldtes blant annet at han innførte kristenretten.
Men hans død førte til at konfliktene ble lagt døde og kristenretten ble innført og Norge ble et kristent katolsk land.
Noe annet som er aktuelt ved årets olsok, er kulturministerens utsagn om hvor godt det er at pilegrimsvandringene vokser. Det er sikkert positivt, men hvor mange ser på vandringen som en gudstjeneste?
En pilegrim i middelalderen gikk ikke den lange veien til Nidaros for å oppleve Guds natur eller å finne fred i seg selv, slik mange av dagens pilegrimmer ønsker det. Nei, de gikk helt bevisst til helgenkongens grav for å gjøre bot for egne eller andres synder, eller for å be om forbønn i de forskjelligste anliggender, eller for å be om helbredelse. Pilegrimmen var en troende som hadde Kristus som sentrum i sin eksistens og som helgenen viste til. Ved helgenens grav mottok de Kirkens sakramenter. Nidarosdomen med helgenkongens grav i oktogonen, var for pilegrimmen et sted hvor himmelen berører jorden. Å kunne gå under skrinet med helgenens legeme var å dykke inn i stråleglansen fra himmelen og motta nåde og velsignelse.
Å gå til domkirken i dag som hverken inneholder helgenkongens grav eller Herrens tabernakel, er å oppsøke et tomt bygg uten noen spesiell forbindelse til det himmelske Jerusalem. Når oppholdet samtidig rammes inn av en festival med utkledde mennesker og mye musikk, forstår vi hvor langt unna vi er Norges storhetstid.
Mer enn noen gang trenger vårt land og vårt folk helgenkongens forbønn om at vi må forbli trofaste til vår herre Jesus Kristus, den konge som Olav med rette bøyde sitt hode for og gav sitt liv for.
P. Arne Marcos Blogg 