Kjære menighet,
i dag, den femte søndag i fastetiden, trer vi inn i pasjonstiden. Korset i kirken er nå dekket til for å understreke den spesielle tiden vi går inn i. Vi skal ikke se Herren på korset før langfredag.
Dramaet om vår Herre Jesus Kristus tilspisser seg nå. Vi nærmer oss det helt sentrale og avgjørende sentrum i vår tro, Herrens død og oppstandelse. Heri ligger nøkkelen til vår frelse. Den er knyttet til Herrens nedferd til dødsriket, det sted i skaperverket hvor Sønnen trer inn i den største mulig avstanden til Faderen. Det er fra dette sted han står opp fra de døde. Det betyr at ingen kan komme lenger bort fra Faderen enn det Sønnen har vært. Han har omfavnet hele virkeligheten ved seg selv. Frelsen i form av evig liv er åpnet gjennom dette.
Vi følger denne uken Herren i Johannesevangeliet i situasjoner hvor konflikten tilspisser seg. Mange kommer til tro ved det han sier og gjør, andre avviser ham. Han var ikke Messias slik som forventet. Gud tillot seg å forholde seg helt fri til de messianske forventningene. I stedet for å opprette et nytt jordisk, davidisk rike, åpnet Gud himmelen som det nye rike. Det nye David, Jesus Kristus, Guds Sønn, troner over altet og alle, et rike av en helt annen «verden».
Ingen konge har noen gang vært mektigere fordi ingen konge har gitt evig liv til sine undersåtter. Og denne kongen er så mektig at han til og med gir seg til de troende som næring på veien til dette evige livet. Hva er vel jordiske kongedømmer sammenlignet med det himmelske?
Skuer vi Herrens ydmykelse og fornedrelse på korset, hans stedfortredende sonoffer, ser vi en kongelig hengivelse som ingen annen konge er kommet i nærheten av. Den strømmer ut fra den guddommelige kjærligheten, en kjærlighet som overgår våre forestillinger om kjærlighet. Som han selv sa: «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,13).
P. Arne Marcos Blogg 