Kjære menighet,
bønnen Kristus lærte oss å be, «Fader vår», slutter med alvorlige bønner. De er gitt for å forhindre at vi glir inn i en gal sorgløshet. De er en formaning. Det snakkes om fristelse, anfektelse og om det ondes trussel. Disse sluttbønnene minner om ordene Jesus avslutter sin offentlige prekenvirksomhet med ifølge Markus: «Det jeg sier til dere, det sier jeg til alle: Våk!» (Mark 13,37).
Fra et bibelvitenskapelig standpunkt er det viktig å gjøre oppmerksom på at bønnen: «led oss ikke inn i fristelse» ikke kan forstås på den måten at Faderen setter opp feller for å lede oss inn i situasjoner som kan føre til synd. Den hebraiske formen på bønnens språk måtte oversettes til dagens språk omtrent slik: «La oss ikke havne i fristelse og ikke gå under i fristelse! Hjelp oss i fristelsen!» Den hellige Paulus hjelper oss med den rette forståelsen, når han skriver: «Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut» (1. Kor 10,13bc). Forfatteren av Jakobs brev sier tydelig, at Gud ikke er den som frister: «Ingen som blir fristet, må si: ‘Det er Gud som frister meg’. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen» (Jak 1,13).
Jesus lærer oss ikke å be om Faderens beskyttelse mot fristelser generelt, men mot en hel bestemt fristelse som truer vår frelse. Det dreier seg om fristelsen til å falle fra troen. Fristelsen ligger i det faktum at det forblir skjult for verden hva Jesus har bragt og ikke opphører å bringe. Hva Jesus har gjort og hva han gjør gjennom Kirken idag, virker ofte forgjeves. Dette kan vekke tvil i de troende.
Guds rike er som et sennepsfrø, som er der minste av alle såkornene. Guds ord faller ofte på ufruktbar jord og blir kvalt av verdslige interesser. Det vokser meget ugress i jordens åker. Ikke også i Kirkens åker? «Guds rike er en eneste stor hemmelighet, og det er mange hemmeligheter i det … det er vanskelig å forstå hvorfor det skjer det som skjer i det; hvorfor fruktbare muligheter ikke blir benyttet, det skjønne og det gale er flettet i hverandre, hvorfor det gode forderves» (Romano Guardini, Der Herr, s. 364). Det er over 2000 år siden Kristus kom. Men evangeliets surdeig ser tilsynelatende ikke ut til å ha bevirket meget.
Allerede på Jesu tid var det mange som tok anstøt av at han ikke opprettet Guds rike med en voldsom handling. Ennå like før hans himmelfart spør apostlene ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» (Apg 1,6). Selv Johannes Døperen hadde store indre kamper og tvil i forbindelse med Jesu enkle virksomhet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen ?» (Matt 11,3). Jesus svarer Johannes disipler, som stiller dette spørsmålet, meget alvorlig: «Salig er den som ikke faller fra på grunn av meg» (Matt 11,6).
Fristelsen til komme i tvil i troen på Kristus p.g.a. evangeliets tilsynelatende uvirksomhet og p.g.a. forskjellige irritasjoner over Kirken, har ledsaget de kristne i en større eller i en mindre grad i tidenes løp. Fristelsen vil nå et nytt høydepunkt ved tidenes ende: «Pass på at ikke noen fører dere vill! Mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg’. Og de skal villede mange … For falske messiaser og falske profeter skal stå frem og gjøre tegn og under for om mulig å føre de utvalgte vill.» (Mark 13, 5f. 22). Det er alltid viktig for de kristne å være standhaftige og motstå fristelsen: «Men den som holder ut til enden, skal bli frelst» (Mk 13,13b). Fastetiden er en tid for å øve inn standhaftigheten igjen og fordype troen på Jesus Kristus som verdens frelser.
P. Arne Marcos Blogg 