Registreringssaken

I Asker og Bærum katolske menighetsblad «Forum» 1-2015, skrev jeg dette i første halvdel av lederen om registreringssaken:

Kjære menighet,

i flere måneder har den såkalte registeringssaken preget vårt bispedømme og oss. Meget har vært skrevet i avisene. Det kan diskuteres hva som har vært riktig og hva som har vært galt i avisenes fremstilling av saken. Men jeg tror det ville være galt å mene at mediene skulle ha en spesiell agenda mot vår kirke. Det tror jeg ikke. Ei heller at Fylkesmannen i Oslo og Akershus skulle ha det, selv om vi ikke er enige i dennes tolkning av ”Loven om trudomssamfunn og ymist anna”. Jeg er ikke jurist, så jeg vil ikke tillate meg å mene om Fylkesmannen eller OKB har rett i tolkningen. Det vil forhåpentlig tiden vise dersom saken blir tatt inn i rettsvesenet.

Per i dag, når jeg sitter å skriver dette i begynnelsen av juli, er mange spørsmål fortsatt åpne. Men en ting er avklart fordi nylig kom Fylkesmannen sitt vedtak i forbindelse med registreringssaken. Bispedømmet er blitt bedt om å betale tilbake 40,5 millioner kroner. Bispedømmet har med en gang erklært seg uenig i vedtaket og vil påklage det. Det har en tre ukers klagefrist, men grunnet sommerferie, kan det være at bispedømmet får utsettelse på å levere inn klagen. Men det betyr at det vil gå tid til det vil foreligge en endelig avgjørelse, særlig hvis saken bringes videre til rettsvesenet. Personlig håper jeg at saken ikke må bringes inn for domstolen. Da vil det ta år og dag med denne prosessen. Det vil være å foretrekke om dette ikke trekker i langdrag fordi det kan gå ut over Kirkens pastorale oppgaver.

Oppe i det hele er også anmeldelsen av bispedømmet, biskopen og økonomen som det må tas hensyn til. Per i dag er det ennå ikke klart om det vil bli tatt ut tiltale mot en ellerflere av disse. Noe som er en ubehagelig situasjon for bispedømmet.

Det store flertallet av kommuner vi får støtte fra har i samme uke som Fylkesmannens vedtak kom, uttalt at de vil kreve et tilsvarende beløp tilbakebetalt. Altså ytterligere 40 millioner. Da Fylkesmannen dessuten har anerkjent færre katolikker i år enn før, kan det være videre 25 – 30 millioner i tap ved utbetalingen for 2015. Med andre ord kan bispedømmet og menighetene i verste fall tape noe slikt som tilsammen 105 – 110 millioner.

Hele saken er pinlig og plagsom og personlig forstår jeg ikke hvorfor vi har registrert mennesker i Kirken uten deres viten. Jeg er i grunnen enig i at vi bør få støtte for alle som er katolikker, uansett om de kommer fra Norge eller utlandet. Men om det derfor er riktig å bruke «telefonkatalogmetoden» for å finne mulige katolikker, stiller jeg meg tvilende til. Det burde ihvertfall ikke ha vært noen ting i veien for å ta kontakt med dem man antar er katolikker og få det bekreftet. En spesiell problemstilling i dette utgjør registreringen av personnummer som er påkrevet å legge frem for å få støtte.

Mange katolikker beskjeftiger seg med mange spørsmål rundt denne saken og jeg må si meg enig med en venn som nylig har uttalt: « … det (er) innlysende at mottakere av statlige bidrag ikke er de som bestemmer reglene for berettigelse til statlig bidrag. Det er det bidragsyter som bestemmer, for slik funker det moderne samfunnet vi lever i. Det bør også kirkers representanter rette seg etter. Mang en sjel blir nok forundret over det.» Dette peker på ubehaget mange føler. Selvfølgelig kan vi være uenige i bidragsyters kriterier og det kan være at en eventuell vei gjennom rettsvesenet kan føre til forandrede kriterier. Men det forandrer ikke på det faktum at folk er blitt registrert uten deres viten.

Noe jeg ble indignert over, var å måtte lese i Dagbladet at biskopene i Norge bestemte så tidlig som i februar 2013 å avslutte denne praksisen uten at noe ble forandret i vårt bispedømme. Vi fikk heller ikke vite om denne avgjørelsen.

Det som er beklagelig er at Kirkens troverdighet er blitt skadet og jeg frykter ytterligere skade dersom saken blir ført videre i lang tid fremover.

Da saken kom opp i mediene, skrev jeg i Søndagsbladet den 8. mars: « Som kirke har vi et etisk og moralsk ansvar for å oppføre oss eksemplarisk i dette samfunnet.» Det er en stående utfordring for oss og veien videre i denne saken bør være preget av denne grunntanken. Selv om det kan koste oss en del millioner. Verre enn å tape penger, er tapet av tillit.

Vi må ledsage bispedømmet med våre bønner og be om at våre avgjørelser er kloke og forstandige og opplyst av Den hellige Ånd.