Søndagsbladet 260415

Kjære menighet,

En tid tilbake nevnte jeg filmen «Interstellar» i Søndagsbladet. I mellomtiden har jeg kjøpt filmen og faktisk sett den to ganger. To ganger fordi den inneholder meget vitenskap og er ikke helt enkel å forstå første gang. Jeg liker filmer som krever noen gangers gjennomsyn for virkelig å få tak på hele innholdet, de ulike lag i filmen og linjer og sammenhenger man ikke nødvendigvis ser helt ved første titt.

Når jeg har sett en film, synes jeg det er interessant å se bonusmaterialet hvor det forklares hvordan filmen er  laget. Det gode med filmen Christopher Nolan har laget, er at det er en ekte film, altså spilt inn på filmruller med kamera. Den er ikke digital. Det er også i liten grad brukt CGI, men likevel er selvfølgelig en del av bildene fra rommet laget med data. Men de er projisert på lerret utenfor romskipenes vinduer og ikke på green screen, slik at astronautene virkelig ser ut av vinduene. Romskipenes interiør er dessuten laget i full skala for å gjøre bevegelsene til astronautene mer autentiske. Når de er vektløse, er fartøyet satt vertikalt og skuespillerne henger i vairer og fires ned. Det er altså snakk om ekte filmtriks i bokstavelig forstand. Bare det gjør filmen verdt å se i vår digitaliserte tid.

Men det imponerende er, er at vitenskapen er basert på reelle hypoteser og teorier. Nolan samarbeidet med en ledende astrofysiker i verden, Kip Thorne, for at det vitenskapelige skal være så korrekt som mulig. Thorne er ekspert på gravitasjon og gravitasjonsbølger. Gravitasjon spiller en sentral rolle i filmen, som også Einsteins relativitetsteori. Personens tid i forhold til hverandre blir kraftig forskjøvet grunnet relativiteten.

Gjennom astrofysikerens beregninger, har filmen gjort det mulig å vise hvordan et ormehull kan se ut og fungere. Et ormehull (dersom det finnes) vil gjøre det mulig å reise f.eks. fra en galakse til en annen som i filmen, uten å måtte bruke tiden som ville være nødvendig om man reiste på vanlig måte. Et ormehull forkorter veien mellom to steder i universet fordi rommet krummes, nærmest «brettes», så avstanden blir meget kortere. Videre spiller et sort hull en viktig rolle i filmen og det er første gang det er lykkes å vise hvordan et sort hull kan «se ut» fra et romskip. Det ligger avanserte beregninger bak bildene som bare er mulig å frem ved hjelp av computere. Bildene er virkelig fascinerende og vakre.

Men vanskeligst blir det når filmen behandler den 4. og 5. dimensjon i den siste delen. Det er meget avanserte bilder som vil fremstille et tessaract, en firedimensjonal «kube». Dette er en fantastisk del som bare kan forstås om man også har relativitetsteorien med på laget. For å forklare alle disse tingene har Thorne skrevet en bok «The Science of Interstellar» på over 300 sider. Jeg fikk den på fredag og den ser avansert ut, men interessant. Mange illustrasjoner hjelper på forståelsen av fysikken.

Så imponerende filmen er, mener jeg likevel at det er en logisk brist på et sentralt punkt. Men kanskje jeg tar feil så lenge jeg ikke har lest boken. Dersom noen har sett filmen, kunne vi snakke om det under en kirkekaffe …