Søndagsbladet 281214

Kjære menighet,

dette blir årets siste Søndagsblad. Jeg må tilstå at det er ikke alltid like lett å vite hva jeg skal skrive. Av og til må jeg gå en del runder og noen dager før jeg finner en idé om noe å fortelle, mens andre ganger er det lett og opplagt hva jeg kan meddele menigheten.

Ved årets slutt er det vanlig å se bakover eller fremover. Et nytt år innholder nytt og ukjent og ofte kan man ikke gjøre annet enn å ta det som kommer slik det kommer. Håpet er at vi lever under Guds forsyn og at Han beholder oversikten over helheten. Selv ser vi jo bare stykkevis og delt.

For mitt eget vedkommende håper jeg at det blir et mer «normalt» år nå som ombyggingen av Villa Maria er godt avsluttet. Vi har innredet oss bra som kommunitet og det nye året bør konsolidere livet vårt her. For meg selv har jeg funnet noen interessante teologiske områder jeg håper å kunne fordype meg i, en tese har begynt å danne seg, men innholdet vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning. Dessuten har jeg funnet noen nye områder for fotografering. Kanskje det vil la seg gjøre å dele fruktene på begge områdene i menigheten med tiden.

Nylig ble det skrevet en del i ulike aviser og i en bok om at vår kirke befinner seg i en krise, gjerne en dyp en. Det ble ikke belagt på noen klar måte, men ble stående som en påstand. Dersom det skulle være slik, er jo ikke en krise i selv negativt. Det vil i så fall være et spørsmål om hvordan man kommer seg ut av krisen. En krise kan ofte føre til en positiv vekst, dersom det er en krise. Her tror jeg det er viktig å minne om at all fruktbar kirkekritikk bare kan springe ut av en personlig hellighet, en hellighet som elsker Kristus og Kirken på en dyp og sann måte. Er ikke denne kjærligheten synlig, behøver man heller ikke lytte til kritikken.

I Norge kan vi gjerne kalle registreringssituasjonen en krise. Hvordan den ender vil vi se litt ute på nyåret. Men samtidig reiser denne en del spørsmål også overfor Staten som ser ut til å operere utifra en uklar lov. Dersom enden på visen er at loven blir gjort klarere og det også definerens bedre hva støtten er som vi får, kan det bli en god slutt på den. Det som er sikkert er nok at der er langt flere katolikker i Norge enn det vi får støtte for, så støtten er neppe urettmessig i størrelse.

Veksten er en positiv krise som gir oss utfordringer både i året som kommer og videre fremover. Hvordan vi kan møte veksten på en best mulig måte vil nok prege oss i flere år fremover, både i menigheten og i Norge som helhet.

Ser man på året som er tilbakelagt, er det meget man kan takke for og også ting man kan si unnskyld for. Ikke alt blir som man ønsker og det er en side ved det menneskelige livet vi kan oppleve i ulik grad. Man kan ikke lykkes i samme grad med alt det man gjør og en del ting glipper mellom hendene på en. Samtidig kan ting lykkes man ikke hadde forventet å skulle lykkes med. Man får nok mer enn nåde enn det man ofte selv forstår. La oss håpe og be om at det nye året blir nåderikt og fruktbart for alle.