En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.
I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk først utstøtt av det menneskelige samfunnet – noe man ville kunne forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensende medisinske muligheter.
Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.
Herren derimot tillater den spedalske å nærme seg og gjør noe som var helt utenkelig for en jøde: han berører den syke med hånden. Han er Frelseren som er kommet fra Gud, som ikke bare sørger for den sjelelige helsen, men som viser med berøringen at han ikke frykter smitten, ja, som faktisk tar menneskets sykdom, synden, bevisst på seg. For å forstå Jesu oppførsel, kan vi tenke på Jesajas beskrivelse Guds lidende tjener: “Han tok våre plager, han bar våre sykdommer”.
Møtet mellom Herren og den spedalske skjer ikke uten følelser. I følge den opprinnelige teksten på gresk, viste Herren et sinne. Men ikke overfor den spedalske, men overfor den elendighet menneskene kan lage for hverandre ved å pålegge unødvendige byrder. Dette er noe som Gud ikke ønsker.
For å vise at Herren ikke er kommet for å oppheve Loven, men for å oppfylle den, følger Herren forskriftene og sender den helbredede til presten for at han skal stadfeste helbredelsen. Han skal gjøre det “til vidnesbyrd for dem”. Det kan bare bety to ting: at prester skal erkjenne at Herren kan helbrede syke, men også at han skal innse at Herren ikke opphever loven, men oppfyller den.
At mannen ikke bryr seg om plikten til å tie, som Herren påla ham, er en ulydighet, som gjør Herrens virke vanskelig: han kan ikke lenger gå åpenlyst inn i en by fordi han ønsker ikke å bli sett på som en mirakelmann. Tegnene han gjør skal derimot vekke troen på at han kommer fra Gud, at han er Guds Sønn, at Guds rike kommer i ham. De skal tro at han er Guds Ord som er blitt menneske. Den fullmakt han har til å helbrede folk, er den samme fullmakten som virker når han tilgir folk. Helbredelsen understreker at hans ord virker, at de er reelle.
Den første lesningen minner om forskriftene ved spedalskhet. Det er meget strenge tiltak for den syke, som ikke bare tvinger ham til å isolere seg fra fellesskapet, å ikke pleie seg lengre, men som også må rope “uren, uren” til alle som nærmer seg ham.
Når vi lytter til dette i dag, burde vi kanskje ikke først og fremst tenke på kroppslig urenhet i forbindelse med sykdom, men heller tenke på om vi kan bli urene gjennom synden.
Synden kan nemlig også virke smittsom og påvirke fellesskapet på en negativ måte. Oppdager vi urenhet ved oss selv, burde vi gjøre som den spedalske og falle ned for Herrens føtter så fort som mulig og si: “Dersom du vil, kan du gjøre meg ren!” Kirken har den samme fullmakten fra Herren, når den sier tilgivelsesordene i absolusjonen til synderen. Herren vil renhet. Enten det dreier seg om små eller store synder. Og ingen synd er for stor til å kunne tilgis dersom den urene ønsker å bli ren, altså angrer sin synd.
Sårer hver synd fellesskapets hellighet, helbreder hver tilgivelse disse sår. Derfor er det på ingen måte likegyldig hvordan vi omgås vår egen renhet. Herren inviterer oss til renselse og fornyelse. Hver messe bevirker også tilgivelse, i det minste for de små og hverdagslige synder, og skjenker renselse og fornyelse gjennom Herrens ord og legeme. La oss derfor møte Ham med ydmykhet og slippe Ham inn i vårt liv med bønn om å bli ren.
P. Arne Marcos Blogg 