Cato, Dagmar, Emil og andre

Det er sikkert morsomt å sette navn på stormer, i Norge er vi snille og fordeler dem mellom kvinne- og mannsnavn. Skjønt for personer som bærer de samme navnene kan det være ubehagelig da avisene kan ha heftige overskrifter som kan føre til mye latter.

Året som er gått, har globalt vært full av rekorder på den ekstreme fronten og forteller oss hva vi har å vente i den nære fremtiden. Riktignok var den globale gjennomsnittstemperaturen målt til å være den 10. høyeste noensinne, altså intet rekordår. Men dette blir fort gjort til skamme, fordi året var de varmeste «La niña» år som noen gang er registrert. Slike år er gjerne kaldere enn normalt. Denne grafikken gir en oversikt:

2011 var med andre ord det varmeste av såkalte kalde år, året bekrefter oppvarmingstrenden. Vi kan regne med at 2012 blir varmere enn 2011.

En klimaskeptiker (de som stiller spørsmål til om oppvarmingen bare skyldes menneskelig virksomhet), Richard Muller, har gjennomført det som kalles «The Berkeley Earth Surface Temperature project«. De ha brukt 14,5 millioner månedlig registrerte observasjoner fra 37.600 målestasjoner i verden (tallene er fra et intervju med ham i siste utgave av «Nature Climate Change«, s. 437-438). Hans institutts undersøkelser bekrefter den såkalte «Hockeystick kurven» og de fant ut at den globale middeltemperaturen har steget med 0,9 grader celsius siden midten av femtiårene. Usikkerheten er +/- 0,04 grader.

En klimafornekter er en som ikke en gang vil godta at der finnes en global oppvarming til tross for at alle måleresultater viser at dette skjer. I grunnen fornekter disse vitenskapen i dette ene spørsmålet selv om de nyter godt av vitenskapens resultater på andre områder i livet.

Noe som nok er ganske klart, er at det meste av denne oppvarmingen skyldes menneskelig virksomhet, da det ikke finnes naturlige prosesser som skulle tilsi en oppvarming. Solaktiviteten har vært på et minimum uten at det har bremset oppvarmingen.

Det tragiske er at utviklingen er til dels verre og raskere enn det verste tenkte mulige, altså de såkalte «worst case» scenarioene, noe som gjør det vanskelig å forestille seg hva som ligger foran oss. Møtet i Durban før jul gav ingen spesielt positive resultater og fremtiden vil nok dessverre bekrefte at det er fatalt at det ikke skal settes i gang riktige tiltak før etter 2020. Det er med andre ord ikke ønsket å prøve å forhindre at den globale gjennomsnittstemperaturen stiger over to grader. Og allerede det er en katastrofal økning i temperaturen. Dette fordi det går alt for fort. Vi i Norge bør ikke glemme at dersom man snakker om to grader økning globalt, kan vi regne med fire til fem grader stigning. Hvis ikke mer. Et spørsmål er om det blir sommerene eller vintrene som får det meste av denne oppvarmingen.

Ifølge et brev til den siste utgaven av «Nature Climate Change» titulert «Long-term climate implications of twenty-first centry options for carbon dioxide emission mitigation» (s. 457-461), er det ikke en gang nok å redusere CO2 utslippene med 90% for å unngå to graders økningen, man med helt ned til null utslipp eller helst negativ utslipp. Og det må skje i løpet av dette og det neste tiår. Med andre ord befinner vi oss på vei til en sterk forandring av vår virkelighet som kunne vært unngått dersom vi hadde tatt vitenskapen alvorlig som har advart mot dette i snart 50 år. Det er snakk om en forandring som vil få konsekvenser for den menneskelige sivilisasjonen i tusenvis av år fremover. Meget av dyre-, plante- og havriket vil bukke under.