I dag er ti år siden jeg måtte forlate Argentina. Det er skremmende at det allerede er gått så mange år. Årene i Argentina varte lenger enn de gjør i Norge. Det har noe med forskjellene i livet å gjøre. Det er mer tid der enn her.
Mange hadde møtt opp for å ta avskjed på den smertefulle dagen. Mange venner fra menighetene jeg arbeidet. De fattigste fra Villa Carlos Gardel som jeg fikk æren å ledsage det siste året i Argentina var møtt opp med flere biler. Det ble en tårevåt stund. For meg var det uvirkelig, en dag jeg skulle ønske aldri var kommet.
Jeg ante ikke at den samme natten jeg fløy ut fra Argentina, retning San Francisco i USA, for å ferie jul med mine brødre, brøt det en revolusjon i landet. Med sjokk mottok jeg nyhetene da jeg kom frem til en helt annen verden. Jeg måtte ringe for å høre hvordan det var med mine kjente og kjære. I området hvor jeg hadde virket var det opprettet barrikader og minst én ble skutt i våre sogn. Jeg syntes det var helt forferdelig at jeg hadde forlatt menneskene i en så kritisk stund, skjønt reisen var forberedt noen måneder i forveien. Følelsen av å ha sviktet ble overveldende. Som om ikke det kulturelle sjokket var enormt nok. Jeg hadde ikke vært ute av Søramerika på over to og et halvt år. Den kulturelle omvandlingen skulle ta flere år. De første årene etter Argentina tenkte jeg hver morgen jeg våknet hvor gjerne jeg skulle våknet der …
I grunnen brukte jeg meget tid av 2001 til å oppnå og kunne bli i Argentina, på veien ble jeg misforstått av ordenen. Jeg forsøkte så godt jeg kunne innenfor rimelighetens grenser å formidle at mitt ønske var å bli. Men et brev jeg skrev ble tolket omvendt av dens innholds mening uten at den mulige misforståelsen av tolkningen ble sjekket fra ledelsens side.
For meg var vanskeligheten å få formidlet at et prosjekt i Norge ikke skulle være avhengig av min person, men en prioritet for ordenen eller ikke. Men den daværende lederen sa til meg at dersom jeg ikke dro da, ville vi aldri mer virke i Norge, ei ville jeg få virke i Norge igjen. Muligens ærlig ment og sagt, men urimelig. Slik sett bøyde jeg meg selvfølgelig under lydighetsløftet.
I år 2000 tilbød dekanen ved det teologiske fakultet ved jesuittenes høyskole i San Miguel meg å bli dosent ved høyskolen med hovedvekt på Hans Urs von Balthasars teologi som jeg har studert med stor glede og som på den tiden og fortsatt er meget aktuell. Tilbudet gjaldt også å ta doktorgraden i dogmatikk på et tema fra hans teologi. Da jeg fremla dette for den ansvarlige fra Tyskland fikk jeg et blankt nei uten mulighet til diskusjon.
En annen ting var at medbrødrene i den daværende argentinske regionen av vår orden ville at jeg i 2001 skulle overta ansvaret som regionalsuperior. Jeg satte pris på tilliten som kom til uttrykk i dette ønsket. Men det kunne heller ikke oppfylles.
Argentina var for meg en sted med mange muligheter, mye glede og en meget positiv opplevelse av det å være og virke som prest. Menneskenes tilnærming, deres varme, forblir pregende. Dessuten er det noe helt annet å få være i et katolsk land enn i et protestantisk land som Norge, hvor underlig nok protestantismen ikke først og fremst bæres av Den norske kirke, men av det største regjeringspartiet. Men det er en helt annen fortelling.
Jeg unner alle katolikker å få leve en tid i en katolsk kulturkrets. Det positive menneskesynet og varmen i katolisismen er som balsam for sjelen. Jeg vil for alltid være takknemlig for den tiden jeg fikk i Argentina, for alle opphold jeg kan ha der, og det vil for alltid være savnet.
P. Arne Marcos Blogg 