Preken: 30. søndag i kirkeåret

Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt anderledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten, men er en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi innbys, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss ville kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i seg overbevisningen om at jeg er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Jeg kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.

Gud er kjærlighet i den reneste formen, uten omsvøp, en kjærlighet som strømmer uten ende, uten noen gang å slukke eller uten noen gang å bli redusert. En kjærlighet som strømmer gjennom meg, helt ufortjent. Denne kjærligheten fra Gud betyr at han aksepterer meg slik jeg er, med alt jeg er laget av, med hele legemet mitt, med hele min sjel, det vil si med alt jeg bærer i meg av særegenheter, av sterke og svake sider, av ånd og viten, av alt som former eller har formet meg, av min helt egne historie. I det er jeg helt gjennomelsket. Denne kjærligheten mottar jeg, uansett hva jeg måtte gjøre.

Det gjelder også dersom jeg gjør noe jeg ikke burde gjøre, noe helt galt, selv det onde. Gud elsker meg selv om Han ikke elsker alle gjerningene mine. Hele den kristne moralen har som mål at mine gjerninger tilsvarer denne kjærligheten. Å oppnå dette ville være å nå kjærlighetens høyeste form. Men på den annen side får jeg ikke på veien glemme at jeg er en skapning og aldri kommer til å bli så fullkommen som Gud eller elske på en fullkommen måte som Gud. Likevel skal jeg med Hans nåde forsøke å komme så langt som mulig i kjærlighetens omvandling av hjertet.

Dersom jeg kan begripe at jeg blir elsket på en så ufattelig måte, at jeg kan klare å få det til å bli en indre bevissthet, burde det være mulig å kunne elske Gud av hele mitt hjerte og i alle mine tanker, kan jeg elske meg som jeg er, kan jeg elske min neste, slik min neste er. Og det dreier seg ikke her om tre former for kjærlighet, men de tre er kjærligheten i sin helhet.

Da burde jeg være i stand til å kunne skjelne mellom personen, som alltid er elskverdig, og dennes handlinger, som ikke alltid kan aksepteres, dersom de går mot kjærligheten. Lykkes jeg i det, kan jeg leve den kristne dyden ”correctio fraterno”, den broderlige formaning, hvis den andre merker at det ikke er ham, men hans handlinger jeg vil forandre. Kjærligheten til vår neste må jo bety at jeg bør ledsage ham til den samme kjærligheten. Slik kan budet om kjærligheten til den neste og til meg selv, føre meg til en balansert kjærlighet Det blir jo alltid en fin balansegang mellom den riktige kjærligheten til seg selv og den falsk selviskhet. Kjærligheten til en selv kan jo aldri være til en annens ulempe eller virke sårende, mens selviskheten kan lett leves på bekostning av de andre.

Jeg kan elske, fordi jeg er et bilde på Gud, som er kjærligheten.