Som mennesker ønsker vi å leve og vi vil gjerne leve lykkelig. Vi bærer i oss lengselen etter lykke. Denne lengselen etter liv og lykke forsøker menneskene å tilfredsstille på mange forskjellige måter: mange av våre samtidige mener å få oppfylt sine lengsler med penger og ting. Andre ønsker å nyte livet i fullt monn. Noen søker lykken i suksess i arbeidet. Enhver av oss er vel på en eller annen måte underveis for å søke lykken. Hvis vi ser med troens øyne under overflaten, aner vi at bak den lengselen venter Gud, som vil livets fylde og lykken.
Samtidig erfarer vi også det motsatte: vår lykke er nokså skjør. Den blir stadig gjennomkrysset av lidelse og fiasko, av tilbakeslag og ensomhet, av skyld og synd, av sykdom og død. Enhver må bære sitt kors en eller flere ganger i livet. Kristus gjør oss i dag oppmerksom på den dypere mening med korsene langs vår livsvei.
Korset passer ikke inn å vår forestilling om lykke. Ethvert normalt menneske er ute etter å få lagt av seg korset så raskt som mulig. Vi vil gjerne kvitte oss med alt som gjør vondt. Vi viker unna korset, ja vi flykter fra det. Vi vil jo leve!
Da tenker vi ikke anderledes enn Peter i evangeliet. Kristus hadde forkynt sitt budskap, organisert sine nærmeste medarbeidere, valgt Peter til leder for disse og dermed oppfylt sin første oppgave. Nå kunne det neste komme: Hans livs offer, frelsens egentlige verk gjennom hans lydighet inntil døden, ja til døden på korset. Derfor snakker Kristus nå om at han må gå opp til Jerusalem. Der vil han lide meget. Ja han vil bli drept. Den siste setningen, om at han vil stå opp igjen på den tredje dagen hører ikke Peter mer. Han protesterer: «Det Gud forby, herre! Noe slikt må ikke hende deg!» Slik tenker Peter. Og slik tenker vi.
Og hva svarer Kristus? Med uvant hardhet irettesetter han Peter: «Bort fra meg, Satan, snare på min vei! For du tenker som et menneske, uten sans for Guds veier!» – og så henvender han seg til disiplene med ord som: å gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, miste livet for hans skyld, ikke vente seg noe av det verden tilbyr. Og som avslutning av vi alle skal få gjengjeldt etter vårt verk.
Er ikke alt dette imot vår sunne menneskeforstand? Vi vil jo virkeliggjøre oss selv, ikke fornekte oss; vinne livet, ikke miste det. Det er i sannhet ikke våre tanker. – Og likevel holder Kristus fast ved det: «Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors, og følge meg.» Den som vil være kristen, må lære å tenke Guds tanker og oppfylle Faderens vilje i lydighet lik Kristus.
Å ta opp sitt kors og bære det etter Kristus. Men hvorfor akkurat jeg? Og er ikke dette korset for tungt?
En legende forteller: En mann var utilfreds med sitt kors og beklaget seg overfor sin skytsengel. Da tok denne ham med inn i himmelen og førte ham inn i et stort rom, som var fylt med kors. Han kunne plukke seg ut et passende. Mannen tok tak i det ene etter det andre. Det ene var for hard i kantene, det andre for tungt, det neste for stort. Da fant han et i hjørnet: det syntes å være det beste. Han dreide det rundt: det stod hans navn på det. Det var hans kors. Gud lar oss ikke bære et kors, som vi ikke klarer å bære med Hans hjelp.
Å ta opp sitt kors, å bære en tung skjebne krever mot. Vi må lære det hele livet. Men det hjelper oss å vokse og modnes. Overflaten bærer ikke, vi må trenge inn til det vesentlige. Vi må bli vesentlige mennesker.
Å ta opp sitt kors. Kristus oppfordrer oss ikke bare til det. Han går veien foran oss. I siste lydighet oppfyller han Faderens vilje og tar korset på seg. I ytterste kjærlighet gir han seg hen for oss alle. Ved det tar han syndens og dødens brodd og gjør korset til seierstegn ved sin oppstandelse, til livets tre. Å ta opp sitt kors betyr å ta opp Kristi kors i sitt kors og vinne hans liv.
«Følg meg!» sa Kristus til Peter da det dreide seg om korset. «Følg meg!» sier han også til oss når korset står på vår vei. Vi kan velge: Vi kan ergre oss over det og bryte sammen. Eller vi tar det opp og bærer det efter Kristus, som har lovet: «Den som setter livet til for min skyld, han skal finne det igjen.»
P. Arne Marcos Blogg 