I går ettermiddag ble utstillingen åpnet i syvtiden, noe forsinket. Det er visst en side ved den sydfranske kulturen ifølge dem selv. Helt til det siste ble det arbeidet med eksponatene. Rundt femti personer var tilstede. Utstillingen ble åpnet av noen lokalpolitikere med ansvar for kutur her i sør.
Sanguinetti, som arbeider med mine bilder her i Frankrike, valgte å benytte både de åtte bildene jeg hadde sendt ham for et par år siden og som har vært visst ved ustillinger i England, Frankrike og Slovakia og en god del av mine nyere arbeider. Men av de siste hadde han ikke skrevet dem ut i større format selv om han fikk datafilene i april. Det skuffet meg at disse bildene bare ble vist i A4-format, de ville ha virket bedre i større format. Men de ble hengt opp sammen, så mange fikk i det minste sett dem.
I løpet av gårsdagen og om aftenen ble jeg kjent med to av de andre fotografene som er med på utstillingen og det var positivt og lærerikt. Vi snakket meget om fotografering og det var interessant var meg å høre at de også opplever overgangen til det digitale fotografi som en fornyelse i kreativiteten. Det er noe helt annet når man selv har kontroll over hele prosessen fra bildet blir tatt i farger til det er skrevet ut i farger. Før hadde fotografene denne kontrollen hovedsakelig bare i sorthvitt fotografering.
Men når dette er sagt, er en spesiell utfordring i den moderne teknikken å få konsistente farger. I forbindelse med min utstilling i Drøbak, fikk jeg tatt en prøveutskrift av et av mine foto i en fotolab. Jeg hadde sendt dem mitt ferdig bearbeidete bilde i Tiff format. Resulatet ble så forskjellig fra min egen utskrift av fotoet, at det ikke kunne brukes. Dette har med farveprofiler, skrivermerker, blekk, papirsorter osv. å gjøre. Godt å vite for fremtiden. Det betyr at jeg helst bør skrive ut bildene mine selv for å få dem slik jeg vil ha dem. I Drøbak har jeg skrevet ut alle selv, så de vil være mer «ekte».
Den neste utstillingen i Frankrike er planlagt til september i år i Valbonne. Det er alt for knapt til at jeg kan gjøre noe selv med den, men der skal fotoene i det minste presenteres i et større format.
I går ble det snakket stort sett fransk. Selv om jeg forstår noe av språket, ble jeg stående på utsiden av det som be sagt. Det kom noen spørsmål i forhold til det som er skjedd i Norge. Denne utstillingen er planlagt lenge før det skjedde. Men det ble spurt om en eller annen linje mellom mine bilder og terroranslaget i Norge. Det er etter min menig et noe søkt spørsmål, da der ikke er noen direkte sammenheng.
Men, etter å ha tenkt meg noe om, kunne jeg svare på denne måten: i mitt virke som prest møter jeg i sjelesorgen av og til menneskets tunge og mørke sider, livets utfordringer og vanskeligheter. Som en reaksjon søker jeg i bildene det vakre og skjønne, det som beveger og løfter opp. Jeg kunne ha reagert omvendt og forsterket det jeg møter i sjelesorgen.
Etter terroranslagene har Norge reagert med kjærlighet, enhet og fred. Roser er blitt symbolet på samfunnet etter anslagene. Norge har ikke reagert med sinne, hat, strengere samfunn. I det kan man spore en analogi mellom hvordan jeg forstår mine bilder og hvordan Norge har det nå. Men heller ikke mer. Jeg tror politikerne forstod hva jeg mente.
Jeg tok en del bilder under åpningen, men dessverre har jeg ikke med en kortleser, så jeg kan ikke få vist dem før jeg er tilbake i Norge igjen. For anledningen har jeg bare med meg et lite kompaktkamera, et Canon S90, som tar liten plass og bra nok bilder for utskrift i A4 format.
P. Arne Marcos Blogg 