I dag er det en uke siden Norge gjennomlevde den grusomste akt av ondskap siden andre verdenskrig. Helt uventet måtte mange av våre unge bøte med livet ved en person med en dypt ukristelig holdning til livet og verden. Fortsatt befinner mange av oss seg i sjokk og vantro. Går man rundt i gatene like her i nærheten av St. Olav ser man de store skadene som er påført mange av bygningene. Det hele synes uvirkelig og samtidig så smertelig. Mengder av mennesker legger fortsatt ned blomster og tenner lys. Stemningen i byen er preget av stillhet og alvor. Mange gudstjenester og minnestunder holdes. Først i dag vet vi hvem alle de omkomne er.
Så grusomt det en er, kan vi være takknemlige for at folkets og myndighetenes reaksjon ikke er hat og raseri. I stedet har vi søkt samhold, enhet og kjærlighet. Oppmøtet mandag aften ved Rådshusplassen og på mange andre steder i hele landet, viste oss noe som kanskje ingen hadde holdt for mulig. Vi vil stå sammen, vi vil hegne om vårt land og folk, vi vil holde fast på fred.
I dag feirer vi Norges evige konge, den hellige Olav. Han ønsket å innføre et lovverk i sin samtid som skulle være mer i samsvar med katolsk tro og kristenliv. Han ønsket det beste for sitt folk og ville være dets hyrde. Ikke alle godtok dette og han gav sitt liv på Stiklestad. Store jærtegn rundt hans grav bekreftet hans helgenstatus i Guds himmel og allerede året etter hans død, ble han helligkåret. Siden da har Norge en sterk forbeder i den hellige Olavs skikkelse.
La oss i dag be spesielt om hans forbønn for vårt land og folk, at det samfunn vi vil bygge opp må være et menneskelig samfunn fundert på den kristne tradisjon Olav stod i. Kun i og med Kristus kan et samfunn nå frem til en ekte menneskelighet for alle.
Det er mange som har fått et kors å bære i disse dager, et kors de ikke har søkt. La oss be om at blodet ikke er blitt utgydt forgjeves, men vil bringe rik frukt.
P. Arne Marcos Blogg 