Det finnes situasjoner, øyeblikk i livet hvor vi som mennesker møter mørket, ja, det kan det være det ytterste mørket. Vi finner oss stilt overfor en ondskap som kan være så grusom at vi i grunnen ikke kan forestille oss det. Attentatene fredag viser oss at det er helt utrolig hva et menneske kan vise seg å være i stand til å gjøre. Det vi så er en dypt anti-kristelig handling. Kristus oppforderet de troende til å elske sine fiender og til å leve budet om nestekjærlighet. Det som skjedde fredag er fullstendig mottsatt det Kristus lærte.
Kristus møtte selv mørket i mennesket. Han vek ikke unna, men gikk inn i det dypeste mørket da han ble tatt til fange, torturert og korsfestet. Mørket ble så dypt at han utbrøt fra korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?«. Men likefullt gav han ikke opp tiltroen til Faderens nærvær og overgav sin ånd til Ham før han døde. Faderen svarte på Sønnens lydighet og kjærlighet ved å vekke ham opp fra de døde.
Gjennom Sønnen har Gud gjennomlevd det menneskelige mørket i seg selv og erfaringen er gått inn i Guds indre virkelighet. Og ikke bare det, Sønnen tok på seg all synd og ondskap fra all historie, all synd før og etter ham er forløst i korshendelsen, den knyter opp all historie.
Er Gud likegyldig til vår smerte og lidelse, til vårt mørke? På ingen måte. Ved at Gud har opplevde det selv, er Han i høyeste grad berørt av vår smerte og lidelse. Men det betyr ikke at Han griper inn og tar dem fra oss. Vi må mestre dem, slik Han mestret dem. Men Han skjenker kraft og styrke til å bære dem.
Kristne er kalt til å være lys i verdens mørke. Herren sa: «Dere er verdens lys«. I dåpen tennes dette lyset i oss. Det kristne livet, meningen med all kristen etikk og moral, er å gjøre dette lyset stadig mer synlig gjennom vår ord og gjerninger. Det er ikke vårt lys som skal skinne, men Kristi lys. Det vi så på fredag er det motsatte av å spre lys; attentatmannen er en mørkets mann.
Denne søndagens tekster inneholder viktige elementer for dette lysets virke i oss. I den første lesningen hører vi hvordan Salomo ber om visdommens gave for å kunne handle godt og riktig som konge da han fikk muligheten av Gud til å ønske seg noe for sin tjeneste for sitt land og folk. Han regnes fortsatt som den viseste konge som noensinne har levd. Han ble i sannhet en god hyrde som konge.
I den andre lesningen hører vi at Sønnen er bildet på det nye mennesket. Kristus er det sanne mennesket, den sanne humanist. Ved å la oss likedanne med ham blir vi bedre og helere mennesker. Jo mer Kristuslik vi blir, jo mer menneskelig blir vi.
I evangeliet forteller Herren med enkle bilder at himlenes rike er noe utrolig verdifullt. Å tilhøre Gud er det viktigste som er, det er veien til sann menneskelighet som bare kan være bygget på budet om nestekjærligheten.
Hverken samfunnet eller verden kan fornyes gjennom terrorisme, attentater eller drap. Samfunnet og verden kan bare fornyes gjennom nye hjerter og et nytt sinn hos hver enkelt, andre veier vil ikke lykkes.
Vi vil feire eukaristi, Herrens død og oppstandelse, for alle ofre for katastrofen, for alle pårørende, for vårt land og folk. Måtte Gud skjenke alle kraft og styrke ved Den hellige Ånd i denne tunge og vonde tiden.
Denne teksten baserer seg på notater jeg gjorde til prekenen i søndagens høymesse. Opprinnelig hadde jeg forberedt en annen preken i og med at jeg ville komme sent hjem fra familieleiren. Grunnet den aktuelle hendelsen, måtte jeg tenke nytt søndag morgen. Prekenen i kirken var lengre og inneholdt noen flere tanker.
P. Arne Marcos Blogg 