Kriminell saligkåring?

I dag kjøpte jeg for første gang i mitt liv avisen «Klassekampen» uten at det dermed betyr at det er første gang jeg har lest den. En venn gjorde meg nemlig oppmerksom på at Rudi Kessel har fått offentliggjort en kronikk i dagens avis om pave Johannes Paul IIs saligkåring. Den er ikke særlig god og bærer preg av manglende innsikt på en rekke punkter. Om jeg vil oppklare alt her, gjenstår å se.

Men før jeg går inn på noe av det Kessel påstår, vil jeg bare få nevne at jeg selv ikke synes det var heldig å saligkåre paven nå. En etterfølgende pave og nær medarbeider, bør ikke saligkåre forgjengeren. Dessuten kan det ofte være mer fornuftig etter min mening å la det gå en eller to generasjoner før noe slikt blir gjort. Det er meget ved et pontifikat som nok bør sees fra en større avstand før man saligkårer. Et unntak ville for meg være opplagte martyrer.

Kessel påstår at gjennom en saligkåring oppfordres de troende til å be til den saligkårede. Vi ber hverken til saligkårede eller helligkårede, vi ber kun til Herren, til Gud. Men vi kan be de saligkårede og de hellige om deres forbønn hos Gud. En annen ting som Kessel underslår at som troende står vi helt fritt om vi vil ære de saligkårede og helgener eller ikke. Jeg velger helt fritt om jeg synes noen er forbilder i troen eller ikke. Det finnes intet krav hverken til meg eller de 1,1 milliarder andre katolikker å skulle ha pave Johannes Paul II som et «forbilde til etterfølgelse«.

Påstandene i kronikken: «… han tok ikke fatt i overgrepssakene i kirken, motarbeidet åpenhet om seksualitet, og kvalte den engasjerte katolske bevegelsen i Latin-Amerika«, er i beste fall meninger, men neppe viten. Når det gjelder overgrepssakene fikk pave Johannes Paul II fart på etterforskningen da han valgte å flytte ansvaret til Troskongregasjonen og ikke la Kongregasjonen for biskoper behandle dem. Om han gjorde noen feil i overgrepssaker, tør ikke jeg vurdere. Til det kjenner jeg de virkelige forhold for lite og jeg tviler på at Kessel er bedre kjent med disse.

Hva savner Kessel av åpenhet om seksualitet? At mange ikke klarer å forholde seg moralsk korrekt til den? Det er en merkelig påstand han kommer med når han skriver «Et presteskap av menn som lever i tvungent sølibat, inneholder mye uforløst seksualitet, og et høyt personlig frustrasjonsnivå«. Igjen en påstand uten noen belegg. Er det virkelig slik at man i ekteskapet ikke opplever «uforløst seksualitet«? Her kommer forfatteren med relativt primtive tanker om den menneskelige seksualiteten. Det samme ser man i påstanden om pave Johannes Pauls «erklærlinger om at Gud forbyr bruk av kondom«. Når sa paven det? Det er atter en påstand uten noen form for belegg. Enhver opplyst person vet dessuten at kondombruk ikke er tilstrekkelig for å hindre spredning av Hiv og Aids.

Når det gjelder frigjøringsteologien i Latin-Amerika som Kessel ukritisk hyller, vet man at vektleggingen av «sosial rettferdighet fremfor fromhetsgjerninger og rettroenhet«, åpnet dørene for de imperalistiske sektene fra USA som har trengt inn på kontinentet for å ødelegge Den katolske kirkens virke og nærvær. Latin-Amerikanerne har selv forstått at en sosial innsats alene ikke er tilstrekkelig, men at en åndelig fornyelse og fordypelse er nødvendig for kontinentet. Forresten er neppe noen av frigjøringsteologene lyst i bann. Dette er atter en av de mange påstandene uten noen form for belegg.

Når det gjelder saligkåringen av erkebiskop Oscar Romero, så gjorde postulatoren i saken, biskop Vincenzo Paglia, i et intervju i mars i år oppmerksom på at saken blir bremset grunnet faren for en instrumentalisering av Romeros skikkelse. Hans sak ligger på ingen måte i en skuff som Kessel atter en gang påstår uten belegg. Det som Kessel nok ikke vet, er at Vatikanet ser på erkebiskopen som martyr og hans prosess krever derfor ingen undre på hans forbønn. Men Vatikanet ønsker ikke at saligkåringen skal føre til en politisering av hans person, ei heller en splittelse av El Salvador.