Preken: Herrens åpenbaring

I følge tradisjonen fantes det en okse og et esel i stallen hvor Herren ble født. Mang en from sjel har i historiens løp laget fine betraktninger over disse dyrene i krybben. Men det finnes også andre dyr man kan benytte som bilder for å betrakte vesentlige sider ved kristenlivet. Dyret jeg tenker på er kamelen.

Det tilhører også tradisjonen at de tre stjernetyderne, eller de tre konger, slik de er fremstilt i vår krybbe, kom ridende på kameler fra Østen. Kamelen er et selvfølgelig dyr i bibelens dyreverden. Og fra gammelt av har kamelen vært et symbol på den kristnes søken etter Gud.

Kamelen er blant de dyr, som uten store problemer kan leve i ørkenen, i et miljø, hvor menneskene i tidenes løp har trukket seg tilbake for å søke Gud: det være seg Moses, eller profetene med Johannes Døperen, vår Herre Jesus Kristus, eremittene, asketene og andre.

I ørkenen er det helt stille. Her er mennesket helt alene med seg selv isolert fra all verdslig mas og bråk. Her kan mennesket finne til seg selv og til Gud.

Ørkenen er den rake motsetning til vår verden av i dag. Vår verden er full av støy og bråk, så høyt at det enkelte steder kan gjøre oss nærmest døv. I diskoteket utsettes vi for et slikt støynivå at det er nesten umulig å høre noe annet enn musikken. Vi drukner i kjøpesentrenes overflod, i vår velstands hektiske omgivelser. Her kan vi ikke finne til oss selv lenger og ei heller til Gud.

Den som søker Gud, må finne seg et stille ørkenområde – f. eks. en søndag – og et rom uten behov i kristen fattigdom, lik kamelen som kan klare seg en stund uten noen ting.

Den som har ridd en kamel, eller som har sett på bilder eller film, vet at kamelen må legge seg ned for at man skal kunne komme opp på den. Først kneler den med forbenene, deretter legger den ned bakbenene. Som et tålmodig ridedyr viser den hva tålmodig ydmykhet kan være.

Om de tre kongene heter det: «de trådte inn i huset og fikk se barnet og dets mor Maria, og de falt på kne og hyldet ham. Derpå åpnet de sine skatter og bar frem gaver til ham, gull og røkelse og myrra.» De knelte ned og tilbad: de hadde ingen bønner med seg. De hadde funnet ham og det var nok. De erkjenner ham og anerkjenner ham som sin Herre og Gud. De gjør seg liten for ham, den høyeste, som de forventer seg alt av og som de får forvente seg alt av. De gir ham sine gaver og i dem seg selv helt og holdent. Det er tilbedelse.

Kanskje har vi mennesker av i dag så vanskelig for å søke Gud og å finne ham, fordi vi forventer oss alt av oss selv, av det vi kan og gjør, fordi vi er så dyktige og vet så meget mer. Kanskje er det ursyndens stolthet som virker i oss og gir oss inntrykk av at vi kan takke oss selv for alt? Hvor liten forståelse har vi for tilbedelsen, slik den praktiseres i de monastiske klostrene. Hvor lite tid tar vi oss til tilbedelse, til å falle ned på kne og å overgi seg til Gud, vår Herre – slik som en kamel synker ned på kne. Og likevel er det det som virkelig er fromt: Gud er uendelig stor, foran ham er jeg bare en liten skapning.

I Østkirkens mystikk har kamelen også en annen symbolsk betydning: den regnes som den hellige Kristoffer blant dyrene. Lik helgenen, som bar de reisende over en elv til han en dag nesten brøt sammen under Kristi vekt, bringer kamelen de tre kongene gjennom ørkenen til krybben, bringer den pilegrimer til stedene i Det hellige land.

Kamelene lever i flokker og er på vei i karavaner gjennom ørkenen. Også de tre kongene reiste sammen og ikke alene. Hvem vet om de hadde nådd frem alene. På vår vei til Gud, uansett alder og hvor vi kommer fra, er vi et fellesskap, i kirken. Vi trenger kirkens fellesskap, det spørs om vi kommer frem alene. Vi bærer hverandre i fellesskapet. Kirken er et fellesskap i Kristus, hvor vi støtter og hjelper hverandre på vår vei til Gud. Et fellesskap på vei gjennom alle denne tidens prøvelser og mørke.

Kanskje er det derfor så vanskelig for oss å finne Gud, fordi mange eller kanskje de fleste av oss, lever i en egoisme, hvor vi vil gå vår vei alene, hvor vi bedre enn de andre hva som er bra og ikke er villig til å bære de andre. Vi skal sammen gå veien til ham.

Det kan være at våre overfladiske omgivelser vil betrakte en som søker Gud i ørkenens stillhet, som kan tilbe på sine knær og som bærer andre med seg på sin vei til Gud, som en «kamel» i en nedsettende betydning. Men på et dypere plan finner nettopp en kamel den riktige veien til målet.