Søndag for en uke siden betraktet vi at Josefs forestilling om et familieliv med sin utkårede Maria må ha være anderledes enn det han fikk. Han opplever intet normalt familieliv i den første fasen. Det som skjer må være vanskelig å forstå for ham: Marias svangerskap, Jesu fødsel, engelens budskap, de vise menns besøk. Og nå flukten til Egypt.
Når vi likevel kaller fellesskapet mellom Josef, Maria og Jesus for familie, som også har en egen fest, da kan det lønne seg å spørre etter budskapet som utgår fra denne familien.
For det første er deres historie vevd inn i Israels historie. Det er som om den gjentar seg i Maria, Josefs og Jesu liv. I begge tilfellene leder nøden til Egypt, men derfra fører Gud ut igjen for å åpenbare frelsen for folket. Denne frelseshensikten får nå et konkret ansikt. Gud blir menneske, født av en kvinne, han deler livet i et menneskelig fellesskap, han knytter sin vei til Maria og Josefs livsfellesskap.
La oss igjen se nærmere på Josefs rolle. Også denne gangen er han i forgrunnen. Det er usedvanlig og påfallende, for ellers er det nokså stille om ham i evangeliene. Heller ikke i dagens evangelium hører vi noe personlig ord fra ham, selv om det han gjør er fremtredende. Likevel gjør han oss ettertenksomme. Han kan vise oss at det ofte kan være en lang vei til man finner det riktige ordet. Dette ikke bare ut ifra ordtaket: «tale er sølv, men tie er gull». Nei under det riktige ordet kan man forstå et som leger, stifter fred og som styrker. Men for å finne et slikt ord må jeg gi meg på vei. Et ord av denne typen møter man ikke ofte. Å tie er ofte et første viktig skritt for å høre, å forstå og for å komme i tale.
Josef handler beredt. Han er ikke bare den stille som holder ut. Nei, han går inn for det som henger sammen med Marias liv og dermed også med det som har med hans eget liv å gjøre. Han holder seg ikke tilbake for å trekke seg. Han sender ikke Maria bort, fordi det han ikke begriper det som skjer med henne. Nei, lik Maria føler han at Gud spør ham. Gud viser seg på en ubegripelig måte i deres liv.
Maria og Josef finner frem på hver deres måte til en felles holdning overfor Gud. Begge synes det er vanskelig i første omgang å akseptere det nye livet som Den Hellige Ånd har virket. Denne Guds Ånd gjør livet deres vanskelig. Men å leve er å kunne åpne seg for det nye. Maria og Josef er åpne for de overraskelse som Gud bringer inn i deres liv.
De overspiller ikke med en blind lydighet alt det de ikke forstår. De stiller sine spørsmål, legger ikke skjul på det som virker gåtefullt. Deres vei er preget av tro. Uten denne troen hadde de ikke holdt ut. I Maria og Josef finner vi en tro lik Abrahams, som Paulus sa hadde håpet på Guds løfte mot alt håp. Maria og Josef tar i mot et ungt liv, hvis betydning bare kan tros. Gud gav dem ikke med en gang full innsikt i hans plans mysterium. Han dispenserte dem ikke fra tro og håp. De må søke og finne sin vei.
Det som er viktig er at i denne familien er det ikke en som bestemmer alt. Maria og Josef har vært sitt kall. Josef erkjenner sitt i Maria og Maria erkjenner sitt i Josef. Hver på sin måte har de følt at Gud har sagt ja til dem og det samme gjelder for den andre. De velger å holde sammen og å følge Guds plan for dem.
Denne troen, denne trofastheten overfor hverandre, som de lever, men også overfor Gud, det bør vi ta med oss som en viktig inspirasjon for vårt eget liv, vår egen vei. Ved å åpne oss for Gud i vårt liv, kan vi kanskje også oppleve overraskelser, forandringer, veier som fører oss til noe annet og ukjent. Går vi veien i tillit til Gud, kan nytt oppstå og skje og vi oppdager nye rikdommer og fylde i det åndelige livet.
P. Arne Marcos Blogg 