Den sterke vinterkulden hos oss i nord får dessverre mange til å trekke den feilslutningen at der ikke er noen global oppvarming likevel. Sannheten er at det nettopp er den globale oppvarmingen som er skyld i kulden vi har. Den henger nemlig sammen med issmeltingen i Arktis og forskyvingen av luftstrømmene som følge av den. Med andre ord strømmer de kalde luftstrømmer som skulle vært over Arktis nedover Nordeuropa i stedet. Jeg følger de daglige målingene over isutbredelsen i Arktis fra to forskjellige satelliter og målinger. Begge viser at vi akkurat i disse dager har mindre is enn noen gang for disse dagene.
Klimaforskerne har jo allerede i over tyve år varslet at den globale oppvarmingen vil føre til mer ekstreme værtyper, slik vi f.eks. har sett i år med tørken i Russland og flommen i Pakistan. Slike katastrofer vil bli langt mer vanlig om noen få tiår. Hetebølgen for noen år siden i Europa tok f.eks. rundt 35.000 liv. Hvor mange som døde i Russland eller i Pakistan, vet man nok ikke. Men at tusenvis vil dø i året som følge av den globale oppvarmingen er å forvente.
Nylig kom meldingen om at Amazonas befinner seg i en ekstrem tørke, med en vannstand godt og vel 14 meter under normalt. Området opplever en såkalt hundreårs tørke. Det hadde kanskje ikke vært så alvorlig hadde det ikke vært for at det er fem år siden forrige hundreårs tørke. Når det blir så tørt som det er nå, tar ikke skogen opp CO2, men slipper CO2 ut.
November ble også den varmeste enkeltmåned noensinne slik at 2010 ennå ser ut til å bli det allervarmeste året siden målingene startet (og så lenge mennesket har eksistert), med 2005 på en annen plass og 2009 og 1998 på en delt tredje. Da solaktiviteten for tiden er på det laveste og dersom den også spiller en rolle for oppvarmingen, er det opplagt at oppvarmingen bare vil forsette i årene og tiårene som kommer. Med stadig større værkatastrofer som en av konsekvensene …
Det er en liten trøst at klimaforhandlingene i Cancún i Mexico førte til å arbeide for en minimal reduksjon av CO2. Det er bedre enn intet resultat, men er ekstremt langt unna det som må gjøres. Her er det viktig hele tiden å ha i mente at allerede i 1965 ble USAs president advart mot konsekvensene av økt CO2 utslipp. På det tisdpunktet skulle man ha aktivt gått inn for å bremse og stoppe utslippsøkningen. Gjentatte ganger siden er dette blitt understreket og i dag er utslippene for lengst alt for høye.
På bakgrunn av dette og på bakgrunn at det tar 40-50 år før den utslupne CO2 er i atmossfæren, er kravet om en kraftig reduksjon det eneste fornuftige. Når man samtidig vet at det vil tusenvis av år før CO2 trekkes ut av atmossfæren, ja at rundt 10 % av den CO2 vi har sluppet ut vil være der ennå om 100.000 år, forteller det oss at vår planet arbeider med et langt roligere tempo enn vi og at den vil bruke lang tid på å gjenskape balansen vi har ødelagt. Selv om vi bare slipper ut rundt 5 % av det globale naturlige utslippet, er det nettopp et nettotillegg som planeten ikke uten videre tar inn i sitt balanseregnskap. Det er derfor CO2 innholdet i atmossfæren har økt med 40 % siden den industrielle revolusjonen.
Det som derfor må gjøres, er å redusere de årlige utslippene til 10-15 % av dagens utslipp og det helst innenfor dette tiåret. Det vil bety at så godt som all CO2 basert energiproduksjon, all CO2 basert industriproduksjon og all CO2 basert transport må stanses. Dette er malen man bør måle de konkrete tiltakene opp mot. Jo lengre unna dette politikerne treffer sine beslutninger, jo verre vil utviklingen bli for oss alle.
Av og til får jeg høre at når jeg skriver slikt, er jeg apokalyptiker, dommedagsprofet e.l. Men teologisk er ikke apokalypsen noe vi selv forårsaker, men Guds gave til verden. Apokalypsen er ikke noe skremmende, men noe befriende vi går i møte. Da vil Gud i følge troen opprette den nye himmelen og den nye jorden. Men om vår ødeleggelse av planetens overflate vil fremprovosere apokalypsen, er umulig å svare på.
Nå mener jeg at forsøket på å beskrive en fremtid for oss mennesker dersom vi gjør slik eller slik eller ikke, er hverken mørkemaleri eller apokalyptisk, men en hjelp til å forstå konsekvensene av våre egne handlinger. For mitt eget vedkommende ble kunnskapen om kybernetikk, eller læren om systemer og deres gjensidige virkning, en «eyeopener» for å forstå hvor alvorlig situasjonen vi selv forårsaker i virkeligheten er. Denne møtte jeg hos den tyske biokjemikeren Fredric Vester (1925-2003), første gang i boken «Neuland des Denkens» fra tidlig 1984 som jeg leste et par år senere. Han har skrevet flere utmerkede bøker hvor han anvender sin kunnskap på sentrale tema i samfunnet.
Dagens dramatiske situasjon er at ikke bare CO2 utslippet men svært meget annet følger sterkt eksponentielle vekstkurver. Det vil si mange utviklingstrender går stadig hurtigere fremover, noe som i lengden ikke vil ende bra. Til det er der for få motvirkende trender. Hvis vi fortsetter som til nå med få og små forandringer til det bedre, kan vi ikke unnslippe store forandringer og vanskeligheter i tiårene som kommer, for ikke å snakke om det neste århundret. Vi er generasjonen som visste at toget raser mot avgrunnen, men vi gadd ikke å bruke bremsene …
P. Arne Marcos Blogg 