Preken: Alle sjelers dag

«La ikke hjertet bli grepet av angst» sier Herren til disiplene. Vi møter dem ikke lenge før han skal tas til fange og begynne sin korsvei. For disiplene er det vanskelig å forstå hva som ligger foran dem. Herren vil trøste dem i forveien, han vil styrke dem i troen og tilliten til ham, til Gud.

Så sier han noe meget trøstefullt: Han går å gjør i stand boliger i sin Fars hus. Han vil komme tilbake for å hente disiplene for at de skal være der hvor han er. Han vil ikke forlate dem for godt. Det som vil skje, er at han etter sin død vil fare ned til dødsriket for å bryte dødens lenker. Derfra vil Faderen vekke ham opp og hente ham hjem i sitt hus før han sendes tilbake til disiplene for å sjenke dem Den hellige Ånd og sende ut Kirken. Kan disiplene forstå det den nye virkeligheten som skal tre inn i verden? Evighetens liv som en ekte mulighet?

Da de to første disiplene fulgte etter ham og han spurte dem: «Hva leter dere etter?», hadde de svart med et spørsmål: «Rabbi, hvor bor du?» På det svarte Herren: «Kom og se!» De hadde vel neppe ant at det endelige svaret er «hos Faderen». Husket de på det nå da de hørte Herrens ord?

Thomas, som ikke er redd for å stille Herren spørsmål på vegne av de andre, forstår ikke at de allerede vet veien dit Herren går. Svaret er «Jeg er veien, sannheten og livet». Herren er selv svaret. Den som følger ham, går den riktige veien. Han er selve sannheten, en annen sannhet finnes ikke, da sannheten bare kan være én. Og han er livet, den som tilhører ham, den som mottar hans legeme og blod, har livet, skal leve evig.

I lesningen fra 2. Makkabeerbok møter vi en førkristelig tro på oppstandelsen fra de døde. Juda samlet inn penger for å bære frem et sonoffer for de døde. Troen på de dødes oppstandelse hadde vokst frem hos noen, men først med Kristus ble den en virkelighet for alle.

Disse to tekstene bør i dag fylle oss med glede og håp, både når vi minnes vår avdøde, men også når vi reflekterer over vår egen skjebne. Holder vi fast ved Kristus, han som er «veien, sannheten og livet», har vi intet å frykte. Vi behøver bare å åpne oss for ham og følge ham og han vil ledsage oss til seg, til Faderens hus.

Dette betyr ikke nødvendigvis at livet til enhver tid vil være enkelt for oss. Vi er kallet til å ta opp vårt kors og følge ham. Men nettopp fordi vi tror på oppstandelsen, kan vi tørre å ta opp korset og bære det. Og Herren vil gå med oss for å støtte oss. Samtidig bør vi huske på at vi får aldri et større kors å bære enn det Gud vet vi kan bære. Men vi kan bære det som et offer for våre kjære og som en bot for våre synder. Og vi kan regne med at Herren vil lønne oss rikt.