Jeg har akkurat avsluttet Dicks roman “Ubik”, som han skrev i 1969. Dick regnes som en av Science Fictions genres store forfattere. Tre filmer er blitt laget med hans bøker som utgangspunkt, “Bladerunner”, “Total Recall” og “Minority Report”. Jeg har i sin tid sett alle, men “Ubik” er den første boken jeg har lest. Dicks skjebne har vært den, såvidt jeg har forstått, at hans verk ikke er blitt helt riktig forstått og anerkjent før etter hans død i 1982. I dag står han frem som en genial forfatter som virkelig både skrev godt og som hadde interessante og dystre visjoner for fremtiden.
Det er for vanskelig å beskrive “Ubik” på en fyldestgjørende og rettferdig måte, til det bør den helst bli lest. Men noe som slår meg som lever i 2010, er at “Ubik” som så ofte i den sjangeren litteratur, gjør fremtidens utvikling alt for rask. Han skriver boken i 1969 og legger handlingen til 1994. Men det 1994 han beskriver, er vi på mange måter svært langt unna. Typisk for tidligere schience fiction er alltid de flyvende biler. Av en eller annen grunn har tydeligvis amerikanere i sin bilavhengighet på femti-, sekstitallet drømt om at menneskeheten skulle utvikle flyvende transport. Hvordan det faktisk skulle være mulig å organisere et tre dimensjonalt trafikksystem, aner ikke jeg. Men bare det å få laget et lite kjøretøy som kan fly, er i dag nesten like umulig å få til som den gangen.
En annen ting er at det foretas en reise til en base på månen på bare en times tid. Ser man hvor dårlig og langsomt rakett teknologien har utviklet seg siden månelandingene, er slike forestillinger nokså fjerne fortsatt. Dick skrev sin bok mens USA var opptatt med månelandingene og han har sikkert vært preget av det. Neppe ville han ha kunnet ant at hele prosjektet var mer eller mindre en blindvei uten fremtid da han satt og skrev. Sammenholder man hans visjon mot bildene i Stanley Kubricks “2001 En rom odyssé”, laget i 1967, ser man hvor utrealistiske forestillingene var om rommets erobring. Kanskje det ser anderledes ut om et par århundrer. Problemet er vel egentlig at mennesket ikke er i stand til å oppholde seg over lenger tid i rommet.
Men på den annen side er det slående hvordan science fiction forfatterne ofte ikke har forutsett den elektroniske utviklingen. At vi i dag løper rundt med alskens små elektroniske dingser for telefon, musikk, film, foto, enten i ett eller i flere apparater, har mange ikke sett. Utviklingen går altså ofte langs andre linjer enn det disse forfatterne har sett.
Likevel har denne litteraturen uten tvil sin misjon og budskap. Dick var i stor grad i stand til å se utviklinger hvor menneskets verdi uten tvil reduseres. Dessuten er hans fremtidsvisjoner nokså dystre. I “Bladerunner”, som er basert på “Do Androids Dream Of Electric Sheep?”, regner det meget. Verden er preget av forurensning og surt nedbør. Bildene som Scott Ridley har laget, er overbevisende dystre. I “Ubik” er der små betalingsautomater koblet til de forskjellige apparater i hjemmet. Selv utgangsdøren forlanger en mynt for å la seg åpne. Det må nok være et ganske “sykt” samfunn som har utviklet seg.
Noe som er sentralt i bokens handling, er enkelte personers evne til telepatisk kommunikasjon eller andre tilsvarende evner. Dette er heller ikke noe som faktisk har utviklet seg. Jeg undres på om denne tanken om utvidede åndelige egenskaper er frukter av sen sekstitallets navie forestillinger om narkotika for å “utvide” horisonten. Disse møter man også veldig klart i Frank Herberts episke verk “Dune”. Men selv om disse egenskaper vel ikke er utviklet og høystsannsynligvis aldri vil bli utviklet, bruker Dick dem på en meget spennende og tankevekkende måte. Boken er til tider svært så mystisk og i grunnen også spennende å lese. Den fenger bra.
En ting koblet til disse egenskaper, er et slags “liv” etter døden, som kalles “half life” i boken. Den døde er ikke helt død, men lever nedfrosset i en slags isboks. Pårørende kan komme til stedet den døde oppbevares og ved hjelp av et spesielt kommunikasjonssystem “kommunisere” med den ikke helt døde … I “half life” finnes der en egen leveform. Det snakkes også om en slags gjenfødsel, altså en form for reinkarnasjon, som enkelte av dem venter på. Andre derimot vil gå over til å være fullstendig døde. Jeg antar det signaliserer en side av Dicks tenkning.
Alt i alt er “Ubik” en godt skrevet bok og er virkelig lesverdig dersom man har sans for den spesielle sjangeren som Science Fiction er. SF gir forfatteren en mulighet til å tematisere problemstillinger på en en og anderledes måte som kan være både fascinerende og mane til ettertanke.
P. Arne Marcos Blogg 