Issmelting, Mexico og Mongstad

Et team av amerikanske og europeiske forskere som har forsket på Grønlandisens massedata fra forskjellige satelitter, melder at issmeltingen har beveget seg raskt nordover langs hele nordvestkysten fra Grønlands sørlige deler. Dette har skjedd i raskt tempo fra 2005. I den sørlige delen har smeltingen økt kraftig siden 2003. Selv om den er blitt langsommere i sør etter 2006, er netto smeltingen likevel meget høyere i dag enn før 2003. Dette ble offentliggjort i «Nature» i april i år.

Selv følger jeg to satelittmålinger fra nordpolen som leverer daglige resultater. Da de har forskjellige algoritmer for beregning av ismengden, er resultatet i tall forskjellig, men ikke tendensen i smeltingen. Den ene målingen viser at overflaten med is i dag (9. mai) er på 11.652.000 km2. Denne måler i forholdet til 30-års snittet 1979-2008. I dag har Arktis 654.000 km2 mindre is enn snittet tilsier. Sammenligner man med foregående år i denne målingen, er smeltingen i 2010 raskere enn i de senere år. Det er viktig å forstå at ifølge disse målingene, svinger overflaten av is i Arktis mellom i overkant av 14 millioner km2 på det kaldeste i året, til rundt 4,7 millioner km2 på det varmeste. Dette i følge 30-års snittet. Men i de senere år, har denne overfalten vært rundt 1,5 millioner km2 til 1,7 millioner km2 under snittverdien når isflaten har vært på det minste.

Den andre målingen har i dag 12.407.500 km2. Kurven for 2010 ligger sammen med kurvene for de senere år tilbake til 2002. Det interessante er at 2010 kurven skjærer nå brattere nedover gjennom de andre kurvene.

Selvfølgelig er det ennå alt for tidlig på året til å vite om det blir en ny rekord i år, det vil ikke være klart før mot slutten av september. Men per i dag mener jeg å kunne tolke trenden dithen. Den globale oppvarmingen fortsetter hele tiden og da nordområdene, som også sørområdene, på planeten varmer seg meget raskere enn den globale snittverdien, vil smeltingen av isen i det store og hele øke. Til nå følger økningen i issmeltingen ikke noen lineær kurve, men derimot en eksponentiell kurve. Det betyr at smeltingen vil bare øke på, selv om det ikke nødvendigvis vil være slik at hver år vil isoverflaten være mindre enn året før.

I Arktis var det minst isoverflate i 2007. I 2008 og 2009 var overflaten større, men som forskerne har gort oss oppmerksom på, var volumet av isen mindre i 2008 og i 2009 enn i 2007. Spesielt flerårsisen er blitt adskillig mindre. Derfor er det et klart potensial for nye rekorder i forminsket isoverflate i årene som kommer.

Det er blitt observert dannelse av mer havis i Antarktis. Det har forledet noen til å tro at det blir kaldere i områdene. Men forskningen viser at den økte utbredelsen av havis i noen av områdene rundt Antarktis skyldes at det er blitt varmere, ikke kaldere. Det skyldes mekanismer i vær, vind og hav som forandres grunnet oppvarmingen.

Oppvarmingen av nordområdene er farligere enn i sør, da faren hele tiden øker for forsterket økte utslipp av metangass og CO2 fra tundraområdene i Alaska, Canada og Sibir. Der er det så store mengder av disse gassene bundet i bakken at det overgår det menneskelige industrielle utslippet. For et par år siden oppdaget russiske skip at det bobler metan rett opp fra havbunnen på enkelte steder i Arktis. Videre oppvarming vil føre til rask økning av utslipp.

Mens dette foregår mer eller mindre upåaktet i offentligheten, får vi oljekatastrofen i Mexicogulfen og meldingen om utsettelsen av CO2-fangsten på Mongstad. Til det første kan man vel bare si at det hadde vært en fordel om økonomer hadde lyttet mer til ingeniører og ikke forsøkt å spare noen penger i konstruksjonsfasen, da en katastrofe er ekstremt mer kostbart enn en slant ekstra for mer sikkerhet.

Når det gjelder CO2-fangsten har jeg ikke noen spesiell tro på den. Den virker lite realistisk teknisk sett. Skulle noe slikt virkelig monne for planeten, trengs tusenvis av slike anlegg over alt hvor CO2 slippes ut. Dessuten vet ingen om det faktisk er mulig å holde CO2 fanget over tid. Det er meget mer realistisk og rimelig å redusere CO2-utslippet gjennom forminsket produksjon og forbruk. Dersom Norge virkelig vil være et foregangsland i miljøvern, bør all olje- og gassproduksjon innstilles for godt. Det ville vært et ekte eksempel til etterfølgelse som ville gitt Norge en troverdighet i miljøtiltak. I dag er det ikke stort mer enn tomme ord.