20 år prest

Onsdag den 7. april var det 20 år siden biskop Gerhard Schwenzer vigslet meg til prest i Kloster Arnstein i Tyskland.

Min tanke med dette innlegget er å holde et tilbakeblikk over disse årene. De har nok på mange måter blitt ganske anderledes enn det jeg hadde forventet. Det er nok noe vist over det at vi mennesker i grunnen ikke kan overskue det som ligger foran oss, men at vi må håpe at Gud har den nødvendige oversikten og fører oss dit hvor Han vil. Menneskelig sett er det ikke til enhver tid like lett å være tilstrekkelig åpen for alt det som kan komme. Men gir man seg inn på det uventede kan meget nytt dukke opp og man kan erkjenne og finne nye muligheter for menneskelig vekst.

De første måneder jeg var prest i 1990, var jeg ved et katolsk sykehus, St. Vincenz, i den lille byen Datteln ved overgangen til Ruhrområdet helt vest i Westfalen i Tyskland. Det ble en verdifull og meningsfull erfaring, også fordi sykehuset hadde et godt sjelesorgsteam, hvor det var mulig å få hjelp til å lære av erfaringene. Jeg ledsaget pasienter både på avdelingen for de terminalt syke og på intensivstasjonen. Den menneskelige realiteten jeg fikk møte i denne tiden har vært til stor nytte i senere sjelesorg.

I begynnelsen av oktober begynte jeg så mine tre år som kapellan i St. Anton menighet i Pirmasens i Pfalz, bare åtte kilometer fra Frankrike. Mitt ansvar var hovedsakelig for barn og ungdom som på den tiden hadde et godt utbygd program i menigheten. Det ble tre rike år med meget innhold og mange opplevelser. Samtidig tok jeg en videreutdannelse for å kunne avlegge embedseksamen som sogneprest som jeg ble ferdig med ved slutten av de tre årene.

Etter det var jeg så heldig å få ni måneder i Spania for å lære språket. Dette ble gjort med tanke på at jeg skulle hjem til Norge og det er mange latinamerikanere som kunne trenge sjelesorg på sitt eget språk. Jeg bodde i en av ordenens kommuniteter i Sevilla. Det var en meget givende tid og det var en stor glede å kunne få leve i en ren katolsk kulturkrets. Dessuten var det en langt bedre måte å lære et språk på, enn det skolen tilbød. Jeg gikk på en privat språkinstitusjon som var meget profesjonell, med lærere som virkelig ønsket at vi skulle finne glede i det spanske språket. Av de språk jeg har lært, opplever jeg spansk som overlegent når det gjelder å uttrykke det menneskelige og å forkynne. Som prest ble jeg tilknyttet en gruppe unge voksne i vår menighet som sørget for at jeg fikk bli kjent med mange sider av den lokale kulturen og livet der.

Høsten 1994 kom jeg så hjem til Norge og ble sogneprest i St. Olav menighet i Trondheim den første søndagen i advent det samme året. Jeg begynte med meget optimisme og regnet med å ha kommet inn i en tjeneste for mange år av mitt liv. Men slik ble det ikke. Grunnet et uheldig valg av biskop, så jeg meg nødt til å forlate Trondheim allerede i slutten av august 1997 etter en hard og langvarig konflikt. Da jeg var meget sliten, gav min daværende pater provinsial meg tid til å komme meg.

Derfor tilbrakte jeg et år igjen i studiehuset til ordenen i Münster i Westfalen. Her begynte jeg min systematiske lesning av Hans Urs von Balthasars teologiske verk og var gjestehører i dogmatikk ved høyskolen hvor jeg hadde studert. Dessuten var jeg hjelpeprest i St. Lamberti menigheten i byen. Under årets gang hadde jeg mange og gode samtaler med en erfaren prest for å opparbeide de vonde erfaringene fra Trondheim.

I midten av august 1998 dro jeg så til Argentina, først for et halvt år. På det tidspunktet var det planlagt at alle medbrødrene som arbeidet i Midt-Norge skulle ha forlatt regionen det året og at vi i andre halvdel av 1999 skulle begynne et nytt prosjekt i Oslo Katolske Bispedømme. Men som det ofte går, er det ikke lett for mennesker å holde avtaler og plutselig fikk jeg vite at et nytt prosjekt i Norge først ville kunne begynne et par år senere. Dermed ble det halve året nesten syv ganger lenger i tid. I ettertid er jeg selvfølgelig glad for det og jeg regner fortsatt tiden i Argentina som den beste tiden jeg har hatt som prest.

I Argentina hadde jeg grunnet omstendighetene den argentinske regionen noen forskjellige oppgaver mens jeg var der, både i ordenen og i menighetene hvor vi arbeidet. Dessuten immatrikulerte jeg meg ved jesutittenes høyskole Colegio Máximo San José i San Miguel utenfor Buenos Aires. Planen var å ta en lisensiatsgrad i dogmatikk innenfor von Balthasars teologi. Men det året som jeg fikk til å skrive oppgaven, ble for kort og mine pastorale tjenester gjorde det vanskelig for å finne roen. Samtidig kjempet jeg for å få bli i Argentina og det ødela min ro for studier og fordypning. Det siste året ledsaget jeg en menighet i et av de mer fattige områdene utenfor Buenos Aires, La Villa Carlos Gardel. Det ble igjen en meget rik og givende tid som prest og jeg trivdes meget godt i dette området selv om det var ganske farlig å være der.

Uansett hva jeg selv ønsket, måtte jeg bøye meg for lydighetsløftet og reiste så ut av Argentina i slutten av 2001, akkurat den samme natten som opptøyene startet i Buenos Aires området. Da jeg hørte nyhetene etter ankomst neste dag, ble jeg overmannet av en sterk følelse av å ha sviktet de svakeste ved å dra derfra. For meg ble det en opplevelse av at den fine tanken om opsjon for de fattige vi gjerne vil ha i ordenen, ikke alltid er fundert på virkeligheten.

I begynnelsen av januar 2002 ble jeg sendt til Kristiansand. Det ble et kraftig kultursjokk og jeg brukte et par år på å komme meg igjen. Norge var rett og slett for grått, trygt og gørr, sammenlignet med Argentina. Menneskelig sett er det ikke enkelt å forstå hvorfor det påstås at Norge er det beste landet å bo i. Den menneskelige varme jeg møtte i Argentina er mer verdifull og viktig enn alle materielle goder og sikkerhet.

I Kristiansand arbeidet jeg med i et pastoralteam i St. Ansgar menighet. Men biskopen i Oslo bad meg også om å arbeide ved et nytt Familiekontor i bispedømmet og etterhvert begynte jeg å tilbringe en arbeidsuke i Oslo i måneden. Her var jeg med på å utvikle bispedømmets ekteskapskurs. Videre holdt jeg månedlige messer for latinamerikanerne i Kristiansand og Stavanger. Det er viktig for meg å kunne holde kontakt med latinamerikanerne for ikke å miste kontakten med språket og kulturen der.

Da Oslo fikk en ny biskop i 2005, ble jeg bedt om å være hans generalvikar fra 1. januar 2006, så jeg måtte flytte atter en gang og dro til Oslo. Å være generalvikar er igjen en helt ny måte å være prest på og det tar flere år å arbeide seg inn i oppgaven og få innsikt i alle de nye områder man må forholde seg til. Derfor er det vanlig at en generalvikar følger biskopen så lenge denne er biskop. Men da personalsituasjonen i bispedømmet ikke er helt gunstig, ble det bestemt at jeg skulle bli sogneprest i St. Olav domkirke menighet fra august 2009. For tiden lever jeg derfor med begge oppgaver, skjønt menigheten krever i seg selv så meget, at jeg må prioritere den.

De siste årene har jeg i tillegg tidvis hatt et ansvar for menighetene St. Torfinn på Hamar og Mariakirken på Lillehammer. Selv om tiden aldri strakk til for å kunne tilby tilstrekkelig sjelesorg, er det to menigheter jeg vil huske på med glede og takknemlighet.

Utover disse hovedoppgavene, har man som prest også forskjellige sideoppgaver, men de vil jeg ikke liste opp her. Men skuer jeg tilbake over disse 20 årene, ser jeg at det har blitt langt flere forandringer enn ventet. Det positive er selvfølgelig rikdommen i de mange erfaringer og i de mange møter med mange mennesker. Men det negative har vært de mange oppbrudd og forandringer som gjør at man ikke lenger slår seg helt til ro og går med en stadig frykt for å bli utsatt for nye forandringer. Det er vanskelig å virkelig kunne gjøre en innsats når man ikke har noen ordentlige tidsrom å forholde seg til. Til vanlig bør en sogneprest være minst syv til ti år i en menighet.

Dersom jeg forsøker å overskue disse 20 årene og finne frem til en fellesnevner, må jeg fastslå at det virkelig er Guds nåde som gjør det mulig å kunne leve som prest og takle alle de utfordringer, forandringer, gleder, givende opplevelser osv. man møter på sin vei. Uten Ham hadde dette ikke vært mulig. Derfor er det først og fremst Ham æren tilkommer for alt som har vært.