En av de dype mysterier ved vår treenige Gud, er at Gud er slik at alle personer som døpes mottar Den hellige Ånd. Men ikke slik at vi kan tenke oss at Den hellige Ånd deles i milliarder av deler, slik at det blir en del per døpt. Nei, det er bare én Ånd. Men Den hellige Ånds vesen er at Ånden kan være i uendelig stort antall mennesker og virke i hver enkelt av dem.

Denne «oppdelingen» eller «mangfoldiggjøringen» av Den hellige Ånds nærvær, har noe analogt ved seg som brødet og vinen som kan forvandles til Kristi Legeme og Blod igjen og igjen uten noen gang å ta slutt. Dette peker på egenskaper i Gud som vi vel neppe reflekterer over til vanlig, men som peker på guddommelige krefter som bryter med vår forståelse av Guds virkelighet.

Det forteller oss at Gud omfavner oss på en måte som bare Gud vet hvordan er. Vi er ikke overlatt til oss selv, men er berørt av Gud og Guds nærvær. Gud har gjort seg tilgjengelig på en måte som tidligere tider før Kristus ikke kunne ha drømt om. Så høyt elsker Gud menneskene.

Det er vanskelig for oss å forstå fullt ut dybden og rekkevidden av Kristi lidelse, død og oppstandelse. Det er så sterkt, men også så sentralt. Og vi må ta innover oss at Guds personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd, i sin hellige Treenighet er sammen om dette. Det må være noe som rører dypt ved Gud det som Sønnen gjennomgår.

Herrens siste dager er meget dramatiske. Ikke bare dreier seg om hans egne skjebne, men også om skapelsen av det nye fellesskapet, Kirken. Han har omgitt seg med utvalgte personer som skal få ledelsen i den nye bevegelsen. Men likevel kommer en av dem til å forråde ham. En av de 12 som hadde vært lenge sammen med ham, men som tydeligvis ikke hadde forstått hvem Kristus virkelig er.

Hvordan det enn er, så skjer det svært meget på få dager, noe vi nylig har mintes igjen i årets påskefeiring. Det Herren gjør er så radikalt annerledes at det ikke er mulig for apostlene og disiplene å begripe det som kommer til å skje, før etter at det er skjedd.

Gud i sin treenige visdom beslutter at tiden er kommet for en kreativ fornyelse. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet. Sønnen stiller seg til disposisjon ved å gå med på å la seg inkarnere inn i menneskeheten, altså at Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt og den opprinnelige syndens konsekvens går i arv til alle senere generasjoner. Men for at Sønnen skal kunne leve med hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Men Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synden. I Gud kan der ikke finnes synd.

Det er Den hellige Ånd som kommer på banen med en genial løsning. I det Sønnens menneskelige mor selv unnfanges, griper Ånden inn for å beskytte den kommende moren mot arvesynden. Han gjør det mulig at der fødes en ren, ny kvinne i skaperverket, en ny Eva, men en motsatt Eva, Maria.