Det finnes en utbredt oppfatning om at politikk og religion ikke må blandes sammen. Men denne søndagens tekster berører politikk og religion. Det er Guds lov mot menneskenes lov. Som troende er vi overbevist om at menneskehetens historie er i Guds hender, selv om det dessverre ofte kan virke å ikke være slik.

Menneskenes ledere har sin plass, men også de kan være Guds redskaper som Gud bruker for å lede menneskene til seg. Til tross for så meget politisk kaos som vi er vitner til, må det ikke distrahere oss fra det sanne målet for menneskenes liv, nemlig foreningen med Gud.

I den første lesningen møter vi Kyros fra Persia som hadde beseiret babylonerne rundt 537 f.Kr. og som begynte å snu babylonernes politikk overfor de okkuperte folkene. Babylonerne hadde forsøkt å få fred ved å flytte på folkene og ødelegge deres opprinnelige kulturer. Men for Kyros var tanken om at de ulike folk var mer tilfredse i sine hjemland og kulturer, en bedre måte å bevare freden på. Da ville de heller betale sine skatter. Så da han hadde vunnet krigen mot babylonerne, lot han folkene som var bortført vende hjem til sine respektive land. Jødene kunne vende hjem til Judea.

Les mer «Preken: 29. Søndag i kirkeåret A» →

Når vi betrakter vår verden av i dag og tenker på alt det mennesket er i stand til å gjøre, også av negative ting, kan man spørre seg om hva Gud vel må tenke. Han er nemlig på ingen måte likegyldig. Det gamle Testamentet forkynner en Gud som klager over sitt troløse folk og som jubler over hvert menneske som tar imot Guds kjærlighet og besvarer den.

I den første lesningen hører vi Guds klage gjennom profeten Jesajas vingårdssang. Hva har ikke Gud gjort for sitt folk! Skulle han ikke kunne forvente seg at hans vingård Israel bærer god frukt, at det vokser et liv der i tråd med Guds vilje, som svar på Guds livsskapende kjærlighet? Men hvilken skuffelse: det finnes bare beske druer! Og Gud reagerer med å åpne vingården og la den ødelegges. En fryktelig trussel fra profeten som ble virkeliggjort i folkets deportasjon til Babylon.

I evangeliet tar Kristus opp Guds klage, bekrefter den og viderefører den. Bildet har forandret seg: Det dreier seg ikke lenger om vingårdens frukt, men de som paktet gården. Kristus henvender seg til Israels ledere, som ikke lenger ser Guds vingård, Israel, som Guds eiendom, men som misbruker sitt embete til egen fordel. De søker bare sin ære, sin profitt og sin makt slik det blir fremstilt litt senere i evangeliets 23. kapittel. Og den som beskylder dem for det slik profetene gjorde det, blir mishandlet og drept. Til slutt sender Gud Sønnen slik Kristus forteller oss det i sin lignelse. Hva vil vel de onde vindyrkerne gjøre med ham?

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret A» →

I evangeliet i dag forteller Kristus oss en lignelse som vi kan benytte som et speil for å se hvor vi står. I utgangspunktet synes vi kanskje at det ikke er vanskelig å svare på Kristi spørsmål om hvem som har rettet seg etter farens vilje.

Men her dreier det seg ikke om bare å løse en enkel oppgave. Fordi Herren etterpå gjør det klart for sine tilhørere at det dreier seg om tilgangen til Guds rike; det dreier seg om rettferdighetens vei; det dreier seg om tro og omvendelse; det dreier seg om den virkeligheten at vi er Guds barn.

I oss kan vi sikkert finne muligheten til å reagere som den første broren eller som den andre broren. Men det finnes faktisk en tredje mulighet og det ville være å forholde seg som Kristus, Guds elskede Sønn. La oss se på de tre mulighetene.

Les mer «Preken: 26. Søndag i kirkeåret» →

I lignelsen om arbeiderne i vinmarken møter vi en annen forestilling om rettferdighet enn det vi er vant til. Kristus vil med sin lignelse lære oss noe annet enn det som er vanlig praksis i vår virkelighet. Dette gjør han for å hjelpe oss til å forstå bedre hvordan Gud er i motsetning til oss.

Husbonden i lignelsen betaler nemlig alle likt; uansett om de hadde arbeidet hele dagen eller bare en liten del av den.

Betalingen skjer altså ikke i forhold til deres ytelse, men utfra en ren fri vilje hos den som betaler. Det er slik Gud er ifølge Kristus. Med det forteller Kristus oss at Guds rettferdighet er uavhengig av vår innsats. Vi kan ikke gjøre oss «fortjent» til den, fordi det Gud gir overgår fullstendig våre tanker om «fortjeneste».

Les mer «Preken: 25. Søndag i kirkeåret A» →

Som mennesker ønsker vi å leve og vi vil gjerne leve lykkelig. Vi bærer i oss lengselen etter lykke. Denne lengselen etter liv og lykke forsøker menneskene å tilfredsstille på mange forskjellige måter: mange av våre samtidige mener å få oppfylt sine lengsler med penger og ting. Andre ønsker å nyte livet i fullt monn. Noen søker lykken i suksess i arbeidet. Enhver av oss er vel på en eller annen måte underveis for å søke lykken. Hvis vi ser med troens øyne under overflaten, aner vi at bak den lengselen venter Gud, som vil livets fylde og lykken.

Samtidig erfarer vi også det motsatte: vår lykke er nokså skjør. Den blir stadig gjennomkrysset av lidelse og fiasko, av tilbakeslag og ensomhet, av skyld og synd, av sykdom og død. Enhver må bære sitt kors en eller flere ganger i livet. Kristus gjør oss i dag oppmerksom på den dypere mening med korsene langs vår livsvei.

Korset passer ikke inn å vår forestilling om lykke. Ethvert normalt menneske er ute etter å få lagt av seg korset så raskt som mulig. Vi vil gjerne kvitte oss med alt som gjør vondt. Vi viker unna korset, ja, vi flykter fra det. Vi vil jo leve!

Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret» →

En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme på en forståelig måte. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre lignelser til som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød den gangen å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret A» →

Herren er Ordet som ble kjød. Han er i seg selv språk, han er Guds kommunikasjon til verden. Men er det mulig for verden å lytte til Ordet og forstå det? Herren står overfor den store utfordringen å få folket til å forstå at han er Guds utsendte Sønn og er Messias. Men han er ikke Messias helt som forventet, han er Messias slik Gud vil at Messias skal være.

Det dreier seg om å fornye relasjonen til menneskene og sette i gang en ny bevegelse som ikke lenger vil være begrenset til et utvalgt folk, men som skal åpne seg for alle folk og som skal gå ut til alle verdenshjørner og samle alle ved å døpe dem til Herrens disipler.

Derfor er det viktig for ham, både å formidle budskapet til folket, men å få dem som skal bli den nye bevegelsens første ledere og misjonærer til å forstå budskapets dypere innhold.

Pedagogisk sett bruker Herren derfor gjerne lignelser med kjente motiver fra hans samtid for å formidle budskapet. Lignelsen i dag om bonden og såkornet vil vise hvordan Guds Ord vil bli tatt imot og hvordan Guds sak kan vinne tross motstand den vil møte på veien. Herren ønsker først og fremst å styrke motet til apostlene for deres misjonsarbeid. Kristus som kjenner menneskenes hjerte ser tydelig at ikke alle ville være villige til å lytte til Ordet og la det falle i god jord ved å åpne seg for å ta imot det nye budskapet om frelsen etter Herrens død og oppstandelse.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret A» →

Omtrent midt på 900-tallet skal den gudfryktige Sunniva ha levd i Irland. Det var en tid i Kirkens historie hvor mange tok troen meget seriøst og ønsket å leve helt og fullt for Kristus. Hun var opptatt med å utøve gode gjerninger og det fortelles at hun var gavmild mot Kirken og viste stor omsorg for de undertrykte og de fattige. Da hun var av kongsætt, følte hun seg forpliktet til å være en ledestjerne for sitt folk når det gjaldt dyd og barmhjertighet.

Men hennes gode rykte gjorde henne til en fristelse for en tyrann som absolutt ville ha henne til å gifte seg med ham. Da hun ikke ville utsette seg for dette, men forbli trofast til Herren, valgte hun å flykte i tre skip med sine ledsagere.

Etter en lang sjøreise havnet de til slutt på en øy, Selja, på Norges vestkyst. Ulike trusler gjorde at de måtte søke tilflukt i en hule, som raste sammen og sperret dem inne.

Senere ble de funnet døde, da noen handelsreisende så en lyssøyle stige opp fra Selja da de skulle seile forbi. Sunniva og Seljemennene ble tidlig æret som martyrer. De er faktisk de tidligste helgener i Norge.

Les mer «Preken: St. Sunniva Harstad» →

Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.

I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.

Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors stod for den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.

Den dømte måtte først og fremst nettopp bære, og det en stor vekt. Riktignok bar den dømte ikke hele korset, men tverrbjelken som enten ble satt inn i et stativ eller på en loddrett stolpe.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret A» →

For enkelte kan vår tid vise seg å være utfordrende og brutal. Jeg tenker på hvordan en politiker, eller en sportsutøver eller en pop- eller filmstjerne kan bli feiret og rost opp i skyene, for så å falle og forsvinne i glemselen. Uten berømmelse hadde vedkommende kanskje kunnet leve mer beskjedent og mer lykkelig. Antatte vennskap kan ende når ikke vennskapet synes å lønne seg lenger.

Bare de sanne vennene blir. Derfor sa tidligere biskop Reinhard Lettmann i Münster en gang: «Bekjennelsen begynner når bifallet opphører.»

I dag hørte vi i evangeliet Kristus si: «Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene». Kristus gjør det helt klart for disiplene at det ikke er lett å være hans disippel. Det blir sikkert mange gode dager, men det kan også komme tider hvor det blir hardt å etterfølge ham. Bifallet vil stilne og bekjennelsen kreves. De må være beredt på vanskelige tider, men behøver ikke å være redde.

Les mer «Preken: 12. Søndag i kirkeåret A» →