En blogg for å kunne meddele mine tanker rundt kirke, tro og liv.
Mitt innlegg om avskjeden fra Akersveien førte til reaksjoner fra mange hvor de aller fleste utviste en sympati som jeg er takknemlig for og setter pris på. Spesielt en god telefonsamtale med et godt forslag var en god hjelp.
Men utifra reaksjonene vil jeg tilføye noen informasjoner og tanker.
I aften sitter jeg for siste gang i leiligheten jeg er blitt så glad i Akersveien 12. Jeg fikk litt over fire år her. Men dette er det beste stedet jeg har bodd til nå. Riktignok hadde jeg også en utmerket leilighet som bispedømmets generalvikar, men denne her har vært enda koseligere og hjemmeligere å være i. Spesielt har jeg alltid sittet med stor glede i stuen. Alt etter i hvilken stol jeg valgte å sette meg, ble rommet alltid anderledes. Så det er trist og vemodig å måtte dra herfra.
Av en eller annen grunn som aldri har passet meg, har jeg aldri fått lov til å bli lenge et sted. Det er ikke og har ikke vært riktig hverken overfor meg eller overfor de mennesker som er meg betrodd.
I dag er ti år siden jeg måtte forlate Argentina. Det er skremmende at det allerede er gått så mange år. Årene i Argentina varte lenger enn de gjør i Norge. Det har noe med forskjellene i livet å gjøre. Det er mer tid der enn her.
Mange hadde møtt opp for å ta avskjed på den smertefulle dagen. Mange venner fra menighetene jeg arbeidet. De fattigste fra Villa Carlos Gardel som jeg fikk æren å ledsage det siste året i Argentina var møtt opp med flere biler. Det ble en tårevåt stund. For meg var det uvirkelig, en dag jeg skulle ønske aldri var kommet.
Det er noe rart med mail, noe som etter min mening ikke fungerer, selv om jeg ikke vet om jeg får uttrykt dette riktig.
Av og til kommer det henvendelser med i grunnen meget konfidensielt innhold. Personlig kan jeg ikke forstå at noen bruker mail for slikt innhold. Mail er ikke noe beskyttet rom og bør ikke være et sted hvor ting skrives som skal holdes hemmelig. Hva gjør man med slike mail?
For fem år siden besluttet jeg å leve uten fjernsyn i boligen, en beslutning som har vært positiv for mitt liv. Dersom jeg ikke husker feil, har fjernsynet hatt en plass i mitt liv siden 1964. Novisiatet i klosteret var inntil for fem år siden, det året jeg så minst fjernsyn. Ikke det at jeg egentlig har sett så meget fjernsyn i årenes løp. Men faren ved å slå på fjernsynet om aftenen og bli sittende å se for lenge, eller å skifte kanalker, er der. Ved å droppe fjernsynet helt, har jeg funnet mer tid til lesning og til å lytte til musikk. Er det noe jeg gjerne skulle ha sett, gir internett meg ofte muligheten til det.
Når jeg reiser til Argentina, tilbringer jeg stort sett tiden med venner og kjente fra den tiden da jeg virket her. Det betyr at jeg oppholder meg i Morón i Stor Buenos Aires, utenfor hovedstaden Buenos Aires. Morón var en gang en landsby på veien vestover, men er nå vokst helt sammen med hovedstaden og har rundt 650.000 innbyggere. Sentrum av Morón er gjennomskåret av en toglinje og er oversiktlig strukturert ved at alle gater er lagt ut etter et sjakkmønster. På sørsiden av toglinjen er hoveddelen av sentrum og der ligger også sentralplassen med rådhuset og katedralen, helt i spansk tradisjon.
Mens jeg var i Lofoten fikk jeg beskjed om at telefonen var ankommet Oslo iforgårs, 13 dager etter at den ble postet i Koblenz i Tyskland. Det er utrolig at posten trenger så lang tid for å transportere en pakke så kort vei. Hadde den blitt sendt med UPS, hadde den vært her for lengst.
Da jeg kom hjem sent i går aftes, har jeg fått hentet den nå i formiddag. Men jeg har ikke mottatt noen beskjeder om noen har ringt meg eller sendt meldinger mens den har vært borte.
For første gang i mitt liv befinner jeg meg i Lofoten. For en en lengre tid tilbake ble jeg spurt av biskop Berislav Grgic om jeg ikke kunne holde årets retrett for prestene i Tromsø stift. Jeg sa ja til det og jeg er derfor ukedagene denne uken i Storfjord kloster midt mellom Leknes og Stamsund.
De to første dagene regnet det, men i dag klarner det opp og jeg får gleden av å være i et landskap som er helt anderledes enn det jeg er vant til. Selvfølgelig har jeg med noe av fotoutstyret og jeg håper å få tatt noen bilder mens jeg er her.
Dessverre ble telefonen min sendt med posten fra Tyskland og etter en uke er den ennå ikke ankommet. Hadde UPS blitt brukt, hadde jeg hatt den for lengst. Det er underlig at posten ikke er istand til å få frem posten raskere. Jeg vet telefonen ble sendt som verdibrev så det er merkelig at det skal ta mer enn en uke å få tilbake telefonen.
Så har jeg et nytt tegn på fremskreden alder … i dag morges glemte jeg igjen mobiltelefonen i bilen jeg ble kjørt med til togstasjonen i Koblenz. Den vil nå bli sendt med posten som verdisending hjem til meg. Personlig hadde jeg foretrukket UPS, da jeg synes posten stort sett er for langsom, men jeg håper den kommer frem … noe den neppe gjør før en stund ute i neste uke. Så da er jeg utilgjengelig på mobilen de kommende dager.
P. Arne Marcos Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.