Etter Herrens tale/meditasjon om livets brød, om eukaristien, merker han at mange av tilhørerne har utviklet en dyp motstand mot det han har sagt. De synes det er ikke til å holde ut å lytte til slik en tale. De klarer ikke å åpne seg for Herrens ord om at hans legeme og blod er næring og drikk for det evige liv. De forstår ikke at dette kun vil bli mulig etter oppstandelsen. De ser på ham som står foran dem og føler avsky ved det de hører.

Så etter at mange har gått sin vei i skuffelse, er det naturlig for Herren å spørre de tolv om de også vil forlate ham. De må ta et valg, enten å tro og akseptere den nye pakten i hans legeme og blod, eller å vende tilbake til deres tidligere liv før de møtte Herren.

Apostlene blir stilt overfor et tilsvarende valg som de tolv stammene i Israel blir stilt overfor av Josva i den første lesningen. Josva samler dem i Sikem hvor Gud først viste seg for deres far Abraham og lovet å gjøre hans etterkommere til et stort folk i et nytt land (sml. 1. Mos 12,1-9). Han setter opp en klar utfordring: enten forny deres pakt med Gud eller tjen de fremmede guder i de omliggende nasjoner.

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Når Lukas beskriver møtet mellom de to kvinnene, Maria og Elisabet og Johannes Døperens reaksjon i sin mors liv, bruker evangelisten språket og bildene fra da kong David brakte Paktens Ark opp til Jerusalem som er oss fortalt i 2 Samuel 6 og 1 Krøniker 15. David bringer arken gjennom Judea opp til Jerusalem og hopper og danser foran arken, kledd i prestelige klær. David og Johannes Døperen tegnes som prestelige skikkelser som gleder seg over arkens ankomst, Guds nærværs sete.

Temaet for tiden er Kristi tale om brød i Johannes evangeliet. Brød mer enn noe annet viser til menneskets behov for mat. Uten mat varer ikke livet lenge. Mat er en nødvendig dimensjon i skaperverket. I mange ulike hendelser gjengitt i både Det gamle og Det nye Testamentet, spiller mat en sentral rolle.

Profeten Elia er lei seg og skuffet, han ønsker å dø. Han hadde allerede vandret en dagsreise ut i ødemarken. Men Gud var ikke enig med hans ønske og valgte heller å styrke ham med et særskilt brød og et viktig vann, levende vann. Brødet og vannet fra himmelen gjorde det mulig for Elia og gå helt til Guds fjell Horeb i Sinai hvor han kom til å møte Gud, ikke i stormen, ikke i jordskjelvet eller i ilden, men i den stille susingen. Det var her Moses hadde møtt Gud og mottatt loven lenge før Elia.

Jesus Kristus viste at han ikke bare kommer fra Gud, men at han er Gud, den levende Guds Sønn. Men mengden av mennesker rundt ham klarte ikke å lese tegnene de så. Som herre over materien hadde han ikke bare mangfoldiggjort brød og fisk for å mette tusenvis, men han hadde også vandret på vannet.

Det er to verdener som støter på hverandre: det er himmel og jord som møtes, Guds verden og menneskenes verden. Mengden hadde opplevd hvordan Kristus mettet dem ved hjelp av noen brød og et par fisker. En slik mann må man holde seg til, en slik mann må man gjøre til konge. Tenk å være sammen med en som kan mette uten at man må arbeide for det. De hadde ikke forstått den dypere meningen med brødunderet.

De visste ikke at underet peker mot det større under, at Herren kommer til å øse seg ut i eukaristien. Han er brødet fra himmelen. Det eukaristiske brød er et brød som aldri tar slutt, det kan mottas igjen og igjen og igjen. Med Kirken vil det komme en ny virkelighet inn i verden hvor himmelen berører jorden.

Så når Herren sier at vi ikke skal arbeide for den maten som forgår, så tenker han på et annet plan. Det er sant at alt i dette livet kommer til å forgå.  Alt er underkastet forgjengeligheten. Slik er vår verden. Inn i denne forgjengeligheten er det Gud gir oss uforgjengeligheten i Jesus Kristus.

For den som gir seg på vei i Herrens fotspor, er det ikke mulig å overskue hvordan veien går eller blir. Bare Herren kjenner veien; den som velger å gå den, må gå den i tillit til Herren. Her ligger allerede begynnelsen på korset han ber etterfølgeren å ta opp. Her begynner tapet av det egne livet. Dette er uten tvil en annen virkelighet Herren tilbyr sine disipler enn den verden er bygget på.

Med Apostelen Jakobs tekst kan vi koble til en videre dimensjon i Herrens etterfølgelse, nemlig prøvelsene man kan møte. Målet med å få troen prøvd er å bli mer standhaftig. Ingen vet hva som ligger foran en på livets vei. Derfor kan vi tro at det vi møter av prøvelser er for å styrke oss på veien vi går. Vi kan aldri vite sikkert om vi allerede er der Herren vil ha oss, eller om det ligger noe foran oss vi ikke kan forutse, men som vi bare kan bestå dersom vi ikke gir opp under de nåværende prøvelser.

En frukt av en slik standhaftighet i troen vil være en vekst i visdommen. Visdommen er med kjærligheten blant de viktigste egenskapene en troende kan ha. Visdommen er et rom hvor Den hellige Ånd virker og leder en person.

Evangeliet fortsetter fra forrige søndag. Apostlene som hadde forkynt at folket skulle omvende seg, som hadde opplevd at demonene lot seg drive ut, at de syke ble helbredet, kommer nå tilbake til Herren. Jesus Kristus viser seg som den gode hyrde som vet hvor viktig hvile og indre samling er for mennesket: «Kom med til et ensomt sted, hvor dere kan være alene og finne litt hvile» sier han.

Kristus mener det godt med Guds rikes medarbeidere. Selv en så viktig oppgave som forkynnelsen av Guds ord tåler en pust i bakken. For at dette arbeidet skal kunne utføres, er det viktig at de ikke blir helt oppslukt eller forbrukt av menneskene. Det står at apostlene ikke engang rakk å få seg mat fordi det var så mange som kom.

Dette er helt annerledes enn det apostlene hadde fått høre før: de ble kalt uten å kunne ta avskjed, de ble sendt ut uten å få med seg noe særlig på veien og som får skal de bli ulvenes offer. Deres vei går mot martyriet. Men nå opplever de det motsatte av lydighet, askese og martyrium: de får tid til å hvile og til å få seg et ordentlig måltid. Tydeligvis har Markus overlevert et meget menneskelig trekk ved Herren. Han har et hjerte for overbelastede og utbrente sjelesørgere. Også de får ta en pause og reise på ferie.

Dagens tekster åpner for oss kallets plass og betydning i Herrens frelsesverk.

I evangeliet hører vi at Herren begynner å sende ut de tolv apostlene han har valgt ut. De skal bli kjent med sendelsesoppdraget som vil være sentralt i den kommende kirken. Han gir dem makt over «de vanhellige ånder». Han delegerer sin messianske fullmakt til dem.

Det å drive ut demoner og salve de syke, er messianske gester. Messias kom for å sette Israel fri, fri fra dets fiender, demonene og sykdom. Da dette er umulig for én mann, lar Herren de tolv få del i denne messianske oppgaven. For at de skal ha tilstrekkelig rom for disse karismatiske gavene, må de leve asketisk. Derfor får de ikke ta med seg «brød eller skreppe, eller penger i beltet». Ei heller mer enn sandaler og én kjortel. Intet bør hindre dem i den messianske bevegelsen de gir seg hen til.

I dag møter vi Herren i Nasaret, hvor han vokste opp. Han har allerede vært på vei en tid gjennom Galilea og dets omliggende områder. Der hadde han forkynt Guds rikes komme og vist dets nærvær gjennom helbredelser, eksorsismer, ved å stilne naturens krefter og til om med ved å vekke et dødt barn til livet. Til tross for en sterk motstand fra de religiøse autoritetene, hadde rikets fremmarsj virket som en triumfmarsj. Mengder av mennesker hadde erfart befrielser, helbredelser og Jesu kjærlige omsorg.

Men i Nasaret er det som om alt stopper opp. De store undergjerningene som motstanderne, demonene, sykdommene og til og med døden ikke kunne stoppe, de ble nå midlertidig blokkert ved et større hinder: vantro! Men ikke slik at Jesu makt er begrenset, men folket er forhindret fra å erfare hans makt fordi de nekter å tro ham.

De vil ikke det, fordi de tror de kjenner ham. Nasaret var en landsby hvor alle kjente alle. Man kunne forventet at etter alt det som allerede må ha blitt fortalt om det Jesus sa og gjorde før han kom til Nasaret, ville fått landsbyens befolkning til å glede seg over Jesu ankomst. Spesielt med tanke på at han valgte å gå i synagogen på sabbaten for å undervise. Først ser det ut til at de reagerer på samme måte som på andre steder: de er forbløffet over hans visdom og autoritet.