Herren bruker i dag en lignelse for å forklare hvordan menneskene skal avlegge regnskap overfor vår Gud. Skaperen har «overlatt alt han eide» til sine skapninger, Frelseren har gjort det samme overfor de frelste, alt etter hva «hver enkelt» duger til. Med andre ord noe dypt personlig.
Lignelsen bruker den enorme pengemengden talenter, mens vi bruker det samme ordet om våre åndelige gaver, våre talenter. Disse åndelige gavene gis hver enkelt helt personlig. Vi har fått dem i lån og skal bruke dem ikke for oss selv, men for Gud. Skulle vi bruke dem for oss selv, kan vi kalle det «selvrealisering», men det er ikke det Gud vil. Fordi vi selv, med alt hva vi har og er, står vi i gjeld til Gud. Gud har skapt oss, det er Gud vi skal realisere i vårt liv.
I lignelsen reiser eieren vekk. Vi, Guds tjenere, blir igjen med alle Guds eiendeler. Talentene vi har fått har som vesen at de vil føre til noe. Den late tjeneren ville ikke se den gode muligheten i det, men derimot se sin herres strenghet. Hans forklaring inneholder derfor motsigelser: «… du høster … der hvor du ikke har sådd … derfor ble jeg redd og gjemte talenten din i jorden».
Han så talenten han fikk som uttrykk for strenghet, ikke som en mulighet til å utvikle den. Hans angivelige angst hindrer ham i å se at i talentets natur ligger det å bære frukt.
Gud gir oss som lever, levende gaver, som må vokse. Å begrave det som noe dødt gir ingen mening, da vi ikke kan gi det tilbake til Gud som en levende gave. Tjenerne derimot som returnerte det fruktbare og fruktene får som lønn en evig fruktbarhet som ikke kan beregnes.
I den andre lesningen advarer Paulus oss mot å nøle med å gjøre vårt. Vi kjenner ikke dagen når vi må avlegge det endelige regnskapet. Vi lever ikke i mørket, men er «barn av lyset, barn av dagen». Det er om dagen vi kan virke og la våre talenter bære frukt.
Andre kan foretrekke å sove, å innrede seg å bekvemt som mulig i verden hvor der er «fred og ingen fare». Men vårt jordiske liv i denne tiden er dessverre ikke ordnet slik. Plutselig kan det skje noe som forandrer alt, «som veene rammer en kvinne som skal føde». Freden kommer ikke av seg selv, men må vinnes gjennom våken og nøktern anstrengelse. Den som anstrenger seg slik på kristent vis, er alltid klar til å avlegge regnskap, så Guds dag ikke kommer overraskende «som en tyv».
Den første lesningen er ment å gi oss et forbilde på en slik anstrengelse. Vi leser om den dyktige kvinnen. Som kristne kan vi se Maria i denne dyktige kvinnen. Kristus har «full tillitt til henne» og kan betro henne hele hans formue og det kommer ikke til å skorte «på vinning».
Hennes ja, hennes åpenhet for alt: menneskevordelsen, forlattheten, korset, oppstandelsen, pinsen, tilknytningen til Kirken: av alt hun er og gjør, kan Herren bygge det beste av det Gud har planlagt med skaperverket og frelsen. Midt iblant de mange syndere er Maria den feilfrie, Kirken uten feil og sår. Som Kirkens mor og Himmelens dronning åpner hun «hånden for dem som lider nød, rekker armene ut for fattigfolk». Maria er et rent forbilde på hvordan talentene kan bringe frukt i Guds rike.
Som kristne å vår tid utsettes vi for mange skadelige impulser og idéer som vil forføre oss til å begrave våre talenter. Men med Guds kraft og nåde, styrket med Kirkens sakramenter, sørger Gud for at vi forblir levende og kan bringe frukten Gud ser vi kan bringe. Vi gir ikke opp, men lar hver dag være en ny mulighet til å la våre talenter spire og gro. Slik og bare slik, er vi sanne Guds tjenere som bidrar til å fornye jordens åsyn.
