Jesus ser utover folkemengdene. Han forstår hva som driver dem, de søker støtte, trygghet, sikkerhet. Men det tar ikke fra ham motet eller får ham til å tvile på at han kan håndtere den store oppgaven som ligger foran ham. Nei, han blir grepet «av en hjertens medynk med dem». Han vil komme til å gjennomføre sitt oppdrag helt alene for at menneskene skal kunne bli forsonet med Gud ved hans kommende lidelse og død som Paulus korrekt har forstått det.
Men dette oppdraget er ikke uten videre å gjennomføre alene. Som det mennesket Herren er, trenger han derfor medarbeidere. For at de han velger virkelig skal kunne bli det, må de få noe av hans oppdrag og hans makt og kraft. De skal sendes ut, slik han selv er utsendt av Faderen.
Derfor ber han Faderen om å sende ut arbeidere for å høste inn avlingen. Som Sønnen ber Faderen om arbeidere, skal Kirken fortsette med samme bønn. Uten tvil er det gjennom bønnen til Faderen at Sønnen velger ut de 12 apostler blant de mange disipler som fulgte ham. Deretter kan de få de nødvendige fullmakter for deres oppdrag. Fullmakter som henger sammen med Kristi helt personlige og fulle lydighet inntil døden: ut fra kraften i fylden av hans lydighet kan han få ekte medarbeidere.
Begge lesningene i dag peker på hvordan Guds virke går foran utvelgelsen av medarbeidere. I utgangen fra Egypt er det Gud alene som har befridd folket «på ørnevinger». Gud dannet folket. Først deretter får Moses forkynne til folket at det skal være Guds «eiendom fremfor alle folk». Gud vil gjøre det til «et kongerike av prester og et hellig folk». Nå begynner Gud sammen med Israel sitt virke i verdenshistorien. Selv om «hele jorden» er Guds egen og Gud dermed har all makt for å handle alene, velger Gud å handle inn i historien gjennom et folk.
Paulus er enda tydeligere i den andre lesningen fra Romerbrevet: «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», noe nesten ubegripelig, fordi det ville allerede være utrolig om en døde for en rettferdig, mens Kristus gjør det for synderne. Og først gjennom denne ubegripelige handlingen er vi blitt forsont, reddet, til og med venner, ja blitt til Kristi medarbeidere.
Spørsmålet om hvorfor trenger han medarbeidere når han har gjort alt selv, blir meningsløst, fordi vi tas med inn i hans kors og oppstandelse, inn hans frelsesverk.
Utsendelsen i evangeliet vitner om det: han gir apostlene delaktighet i hans sendelse ved å utstyre dem med hans kraft og makt. De får lov til og kan lik ham forkynne himmelrikets nærhet, men også helbrede de syke, vekke opp det døde og drive ut demoner.
I Apostlenes Gjerninger kan vi lese om mange eksempler på at dette skjer bokstavelig talt. Men er ikke også alle hellige skriftemål og absolusjoner en helbredelse fra sykdom, som om det både er en oppvekkelse fra de døde og en utdrivelse av demoner, en fullstendig renselse? Eller bærer ikke sykesalvingen en helbredende kraft i seg? Eller er ikke kommunionen hvor vi mottar Kristi Legeme og Blod deltagelse i Herrens død og oppstandelse? Hele Kirken tar del i Kristi unike sendelse og oppdrag, hele Guds folk, legfolk og geistlige, alle medlemmer av Kirken. I det har Faderen som er «herre over avlingen» hørt Sønnens bønn.
P. Arne Marcos Blogg 