Det kunne være fristende å mene at etter Høytiden for Den hellige Treenighet som et høydepunkt, ville videre fester bare være et trinn lavere. Men da ville man overse at Guds treenige mysterium åpenbarer seg gjennom Kristi fullkomne hengivelse. Både Høytiden for Kristi Legeme og Blod og Høytiden for Jesu Hjerte er manifestasjoner av måten Den treenige Gud åpenbarer seg for oss på. Faderen gir Sønnen i eukaristien som er muliggjort av Den hellige Ånd; Sønnens hjerte, stukket opp, åpner veien til Faderens hjerte.
Evangeliet kaller Jesus ydmyk av sinn. Det står i en treenig sammenheng: Faderens og Sønnens gjensidige forhold er bare tilgjengelig for den som Sønnen åpenbarer det for. Det er de små eller i Kristi tenkning de ydmyke. De som allerede er nær Kristus i sitt sinnelag. Dette sinnelaget fikk Kristus ikke først da han ble menneske, nei det har han som Sønn, altså evig: Hans holdning overfor Faderen, som han som guddommens opprinnelse priser som større enn seg selv, hans holdning som er fullkommen beredskap, er kun et svar på Faderens holdning, som ikke holder noe tilbake for Sønnen, men som gir og åpenbarer alt hva Gud har og er.
Det er nesten som om såret i siden, som ble tilført Sønnen, som alt strømmer ut fra, er Faderens eget kjærlighets sår, som lar alt strømme ut som Han selv har. Når den menneskevordne Sønnen inviterer de som sliter og bærer tunge byrder for å gi dem hvile, da er han Faderens fullkomne avbilde i verden: deres ånd er den samme.
Den første lesningen fra det gamle testamentets tid, som ennå ikke kjenner Den treenige Gud, vet fra pakten mellom Gud og Israel, at i Gud finnes kjærlighetens uutgrunnelige mysterium. Alle fornuftige grunner for at Gud valgte seg Israel skyves til side. Den eneste grunnen for Gud å gi seg inn på et folk, er utelukkende kjærlighet. Med henblikk på Guds ubetingede kjærlighet var det mulig for Israel å formulere hoved budet, nemlig folkets betingelsesløse kjærlighet til Gud, som sitt svar.
Med henblikk på beviset på Guds treenige kjærlighet som ble åpenbart i Jesu Kristi lidelse, kan Johannes i den andre lesningen enkelt og greit kalle Gud for kjærlighet. Han stod selv som vitne under korset og så Jesu Hjerte bli gjennomboret av lansen. I sitt brev understreker han det når han sier: «Og selv har vi sett, og vi vitner …» Han snakker som øyenvitne og kan si med menigheten: «Vi har erkjent den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den.»
På Høytiden for Jesu Hjerte feirer vi det siste og avgjørende bevis på at Den treenige Gud ikke er noe annet enn kjærlighet – på en måte som overgår våre forestillinger og som for oss mennesker er ubegripelig. Men som frelser oss og deler Guds evige himmel med oss.
P. Arne Marcos Blogg 