Preken: 23. Søndag i kirkeåret C

Kristus stiller helt klare krav til dem som vil følge ham: «gi avkall på alt du eier». Et krav som ikke kan bortforklares og som lyder hardt i en samtid som er så opptatt med det å ha fremfor det å være. Herrens krav går på tvers av menneskelig svakhet.

For Herren betyr det å «eie» dessuten mer enn bare det materielle. Han bruker det i denne sammenhengen også om forholdet til andre mennesker – Herren lister opp den egne familien og de nærmeste slektningene. Han tillater seg å gå så langt som å bruke det harde ordet «hater».

Dette ordet får sin betydning dersom et medmenneske forstyrrer disippelens umiddelbare nærhet til Herren eller stiller spørsmål ved den. Disippelen skal være helt fri fra materielle og menneskelige bindinger for å stå til disposisjon for Herrens oppdrag å forkynne og leve Guds rikes komme. Herren ønsker at den som følger ham sprenger de vanlige menneskelige grensene som hindrer disippelen i det frie virke for Guds rike.

Som Faderens utsendte på jorden, forlanger Kristus den samme udelte kjærligheten til Gud som den gamle pakten krevde: «av hele ditt hjerte, av hele ditt sinn». Intet får tre i konkurranse med Gud eller med Jesus Kristus, som gjør Faderen synlig for oss.

Den som har gitt avkall på alt for Guds viljes skyld, er hinsides enhver beregning. Mennesket må regne og overveie så lenge det søker et kompromiss. Men gjør det det, kan ikke bygget fullbyrdes, kan ikke en krig vinnes.

Herren retter dette krasse kravet til en stor skare mennesker som fulgte ham, i det minste ytre sett. Men hvem i denne skaren var beredt til å ta opp sitt kors? På Jesu tid hadde romerne allerede korsfestet tusenvis av jøder. En skammens død hvor man hang avkledd i alles påsyn i en lang og pinefull dødsprosess. Enhver som hørte Herrens ord forstod helt klart hva som var ment med korset. Muligens syntes en god del av tilhørerne at Herren her går for langt i sine krav.

Men uten tvil kan vi fastslå at Kristus selv virkelig gav avkall på alt: sine slektninger, sin mor: han hadde ikke en gang noe som han kunne hvile sitt hode på. Han ringeaktet sitt liv og bar selv sitt kors. Først når man har gitt avkall på alt vil man ha frihet til å ta imot det man får som Guds utsending.

Gud vet at det ikke uten videre er gitt oss mennesker å klare å leve radikaliteten Herren forkynner. Derfor er den en gave som må gis i form av visdom fra oven, slik den første lesningen forteller det. Den som bare tenker verdslig må bekymre seg om meget og denne sorgen hindrer sikten til den himmelske bekymringsløsheten.

Dersom man må regne, klarer man ikke å erkjenne Guds planer som bygger på hengivelse og ikke på beregning. Bare visdommen kan redde en fra en slik bekymring som hindrer blikket.

Derfor er visdommen en av de viktigste gavene man kan be Gud om. Visdommen er dessuten noe som kan vokse hele livet gjennom, selv om de legemlige krefter reduseres i livets senere fase. Før sa man gjerne at man bør gå til de gamle og lytte til dem for å bli vis. Gjelder dette ikke nå også?