Omtrent midt på 900-tallet skal den gudfryktige Sunniva ha levd i Irland. Det var en tid i Kirkens historie hvor mange tok troen meget seriøst og ønsket å leve helt og fullt for Kristus. Hun var opptatt med å utøve gode gjerninger og det fortelles at hun var gavmild mot Kirken og viste stor omsorg for de undertrykte og de fattige. Da hun var av kongsætt, følte hun seg forpliktet til å være en ledestjerne for sitt folk når det gjaldt dyd og barmhjertighet.
Men hennes gode rykte gjorde henne til en fristelse for en tyrann som absolutt ville ha henne til å gifte seg med ham. Da hun ikke ville utsette seg for dette, men forbli trofast til Herren, valgte hun å flykte i tre skip med sine ledsagere.
Etter en lang sjøreise havnet de til slutt på en øy, Selja, på Norges vestkyst. Ulike trusler gjorde at de måtte søke tilflukt i en hule, som raste sammen og sperret dem inne.
Senere ble de funnet døde, da noen handelsreisende så en lyssøyle stige opp fra Selja da de skulle seile forbi. Sunniva og Seljemennene ble tidlig æret som martyrer. De er faktisk de tidligste helgener i Norge.
Sunniva var sikkert kjent med denne søndagens evangelium hvor Herren blant annet sier at alle «som sliter å bære tunge byrder» skal finne hvile hos ham. I martyriet fant Sunniva og Seljemennene den evige hvile hos Herren.
Når vi ber om den evige hvile for våre avdøde, betyr det ikke å ikke lenger gjøre noe. Men det betyr å ha nådd frem til eksistensens endelige mål, Guds evige himmel. Denne høyere dimensjonen hvor alt er fullkomment, og alt har sin riktige orden og plass. Å hvile er å være aktiv i denne evige roen hvor alt er klart og synlig.
Så når Kristus sier disse ordene om hvilen, understreker han at han først og fremst vil leve i samsvar med Faderen i himmelen. Derfor er stillhet, ro, ettertanke og bønn viktige elementer for ham. I hans liv finnes det ikke noe hvileløst eller hektisk. Han føler seg båret og holdt av Gud. Det gjør det mulig å møte alle situasjoner rolig og behersket. Han er ingen aktivist, ikke en streber, men han er et menneske som stråler ut ro: Guds menneskevennlige godhet. Når det var nødvendig, trakk han seg tilbake for å hvile i bønnen med Faderen.
Vi trenger også hvile og stillhet i vårt liv. Herren inviterer oss til det: «Kom til meg, alle dere som sliter og bærer tunge byrder; hos meg skal dere få hvile». Det er en vennlig innbydelse uten betingelser. Herren inviterer oss til seg. Hvem kan ikke tilby bedre hvile enn han som kommer fra Guds ro? Kristus bringer roen inn i verdens uro.
Jesus visste hvor viktig hvilen er for å kunne være menneske og kristen. Kirken bør være et sted hvor menneskene kan finne hvile. Kirken kan bli et hvilens sted dersom vi kristne kan la oss lede helt av vår herre Jesus Kristus, av hans måte å møte og omgås menneskene på. Kan vi gi tid til det moderne urolige og rastløse mennesket? Vår virksomhet i kirken bør være preget av den samme ro og hvile som Herren snakker om.
Ferien bør være en tid hvor vi søker hvilen hos Herren. Selvfølgelig er det mange muligheter for at ferien blir en god avkobling og fornyelse. Kunsten er nok å ikke gjøre for mye slik at den ikke blir like stressende og hektisk som hverdagen. Ferien skal gi krefter til å vende tilbake til hverdagen med de mange gjøremål. Herren inviterer oss: «Kom til meg … hos meg skal dere får hvile».
P. Arne Marcos Blogg 