Kan en regnskapsfører manipulere regninger? Ja, det kan han. Da blir han sparket og kanskje politianmeldt. Det kan bli en skandale. Hans sjef vil neppe prise ham for hans «store klokskap».

I lignelsen vil ikke Herren prise forvalterens svindel, men hans konsekvente måte å gå frem på, at han på slutten forstod den kritiske situasjonen og handlet deretter. Den kloke forvalteren er egentlig egoistisk og korrupt … men også klok fordi han i denne situasjonen tenker på regnskapets dag. Forvalteren vet hva det kommer an på for å komme seg helskinnet fra bedrageriet. Herren konkluderer slik: også vi må vite hvordan vi tar våre valg. Rikdom kan forderve. Det dreier seg om å prioritere fordi vi alltid har å gjøre med det materielle, med rikdommen. «Ingen slave kan tjene to herrer».

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon», sier Herren til slutt. Hvorfor Gunnes oversetter ‘Mammon’ med ‘pengene’ vet jeg ikke. Begrepet kommer fra arameisk og beskriver de materielle goder eller rikdom, altså mer enn penger.

Les mer «Preken: 25. Søndag i kirkeåret C» →

I dag har vi hørt tre berømte og skjønne lignelser. I disse møter vi evangeliets sentrale budskap: Gud vil ut ifra en uutgrunnelig kjærlighet vinne tilbake menneskene som har forvillet seg. Gud følger etter dem, tar de kjærlighetsfullt imot og gleder seg meget, når Gud har funnet dem igjen. De tre lignelsene: om det bortkomne får, den tapte mynten og den bortkomne sønnen utdyper alle denne grunntanken; men sammenligner man dem, er det klart at lignelsen om den bortkomne sønnen er et høydepunkt.

Det er mer glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over niognitti rettferdige, som ikke har noe å angre. For Kristus er det viktigere å lete opp de fortapte, enn å sørge for andre mennesker, «de rettferdige», som ikke trenger bot og forsoning. Dette stemmer med det han har sagt noe tidligere: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»

Det er hemmeligheten bak Kristi kjærlighet til synderne. Slik følger han Guds vilje om å redde de foraktede og syndige. Det kan riktignok virke rart med tillegget om de rettferdige som ikke trenger omvendelse, fordi han er egentlig overbevist om at alle mennesker synder og trenger omvendelse. Det er en måte å provosere dem på som regner seg som «rettferdige» og tilbakevise deres tenkning.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret C» →

I dag vil Herren lære oss hvordan en som tilhører Guds rike bør være ydmyk i møtet med andre. I stedet for å tro at man bør få stille seg fremst og innta den første plassen er det riktigere å holde seg tilbake og heller innta den siste plassen. Men ydmykheten i dette, er ikke å gjøre det ut ifra en beregning om at verten vil så komme og by oss en bedre plass.

Nei, vi stiller oss på den siste plassen fordi vi følger rådene om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», og at vi skal «overgå hverandre i gjensidig aktelse». Men hvordan gjør vi det? Her kan vi se på en gammel katolsk tradisjon for riktige holdninger.

Vi kan arbeide i oss selv, med en innstilling hvor vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi har. Hvordan kan det se ut?

Hvordan den andre benytter seg av Guds nåde har vi ikke rett til å bedømme, selv om det kan være fristende. Nei, vi kan bare se på vårt eget bruk av nåden. Lever vi det Gud vil av oss? Er vi der Han vil ha oss? Eller må vi fortsette å arbeide med oss selv ved hjelp av Guds nåde? Slike spørsmål er ikke ment å forlede oss til å se ned på oss selv, men å søke og være ærlige i synet på oss selv.

Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret C» →