Jesus sender ut sine disipler «som lam i en ulveflokk». La oss dvele litt ved dette bildet. Vi forestiller oss i vår fantasi hvordan et lam tas imot av en ulveflokk. Bildet er dramatisk.
Det virker derfor helt uansvarlig å sende ut disiplene hvis det som venter dem er å være som lam blant ulver. Men Jesus kan våge å gjøre det, fordi Faderen sendte ham som et «lam» blant menneskene. De behandlet ham som om de skulle ha vært ulver, slik at seieren til «lammet som ble slaktet» ble virkelig. Seieren som gjorde lammet verdig til å åpne alle verdenshistoriens segl, slik vi kjenner det i et bilde fra Johannes Åpenbaring.
Jesus opptrådte fullstendig vergeløs blant menneskene; hans eneste våpen var hans oppdrag, som beskyttet ham fra fiendens grep, så lenge det varte, selv om han av og til måtte trekke seg tilbake for å slippe unna.
Først avvæpner han dem som skal forkynne hans budskap – «de få høstfolkene». De skal alltid først ønske fred, selv om de blir mottatt eller ikke. Og blir de ikke mottatt, skal de ikke trenge seg på, men dra videre. Men de skal forkynne at Guds rike er nær både for dem som vil høre på og for dem som vil motsette seg budskapet.
De utsendte skal ikke glede seg eller være skuffet om de lykkes eller ikke; å lykkes er ikke inkludert i oppdraget, den sanne suksessen er nemlig hos oppdragsgiveren, vår Herre, som med sitt kors overvant den onde.
Bare Guds lam «har seiret», «løven fra Judas stamme» som himmelen lovsynger (Åp. 5,5.9 ff). Kun ved ham og ikke ved seg selv har de utsendte «fullmakt» «til å tråkke hvert av Fiendens anslag under fot». Dette må nøye seg som trøst for de som Herren sender ut.
I den andre lesningen taler Apostelen på vegne av Kristi kirke. Kristi og disiplenes vergeløshet har nå forandret seg til deres korsfestelse, hvor det tilsynelatende nederlag viser seg å være den sanne seier. Verden som synes å vinne er nå korsfestet, altså død og uskadeliggjort, mens apostelen som er «blitt korsfestet for verden», har uskadeliggjort det verdslige i seg. Og begge disse tingene er skjedd i kraft av Jesu Kristi kors, som er det eneste han roser.
At han «bærer Jesu kjennetegn på sin kropp», er kun et tegn på hans nære etterfølgelse, hvor han blir klar over den egentlige avstanden mellom ham og Herren. («Ble Paulus korsfestet for dere?», spør han i 1. Kor 1,13). Bare fra Kristi kors kan han, i Kirkens navn, «ønske alle fred og miskunn», som «holder seg til dette»: at grunnen til seieren over verden bare er i Kristi kors og dens virkning i kirken og verden. «Som en mor trøster sitt barn». I denne grunnsetningen finner vi hele rikdommen til Kirken. Den er vår mor som vi næres ved og av hvis rikdom vår tørst skal stilles, slik den første lesningen fra Jesaja beskriver det. Kirken har ingen annen trøst for sine barn enn den Gud gir den: at i Kristi kors er Guds kjærlighet en gang for alle blitt noe som kan gripes, at bare fra Kristi kors «strømmer freden som en elv» i Kirken og gjennom Kirken i oss og ut i verden.
P. Arne Marcos Blogg 