Hva var det Gud tenkte seg, da Han lot sin Sønn komme til verden i fattigdom og i avmakt som et lite barn, født i en ydmyk stall? Han sendte ham jo for å bryte syndens makt i verden, for å ordne opp. Gjennom ham skal menneskene og hele verden bli grunnleggende fornyet. Den Hellige Skriften snakker om en ny skapelse. Hat og fiendskap skal utryddes. Kjærligheten og freden skal råde. Den som vil fornye verden må ha makt. Har Gud kanskje tatt feil? Har han gjort noe galt? Hvorfor kom Gud sønn så svak og fattig inn i vår verden?
Han valgte den veien, som han vet fører til målet. Fornyelsen av verden kan man ikke tvinge gjennom med vold, men bare gjennom hjertenes forvandling. Og da kan vold ikke føre til noe. Det har vi kunnet se gang på gang i årenes løp. Med ytre midler kan man ikke oppnå fred. I noen konflikter har man kanskje oppnådd en våpenhvile. Men det er ennå ingen fred. Hvis det ikke er fred i hjertene, kan det ikke bli fred i verden.
Gertrud von Le Fort sa en gang om verdensfreden: «Slik det spirende livet vokser i morslivet, slik hviler fredens lov i vår sjel: i folkenes fredløshet i dag åpenbares de enkelte hjertes fredløse tilstand. Det betyr: bare innenfra kan verdens fredløshet overvinnes».
Det som dikteren her sier om verdensfreden gjelder også for den freden som Kristus gir oss. Hans fred er sammenfatningen av frelsen, shalom, og mener frelste mennesker i en frelst verden.
Denne frelsen forkynner englene julenatten for hyrdene med sin sang: «Ære være Gud i det høye! Og fred på jorden – blant alle dem hans nåde hviler over!» I dag blir denne frelsen forkynt også til oss, som den gang til hyrdene ved krybben, som Frelseren Jesus Kristus lå i.
For oss betyr det: hvis dere vil være nye, frelste mennesker, ikke vent frelsen fra synlige manifestasjoner av jordisk makt, la dere ikke dras med av store tall og ikke la dere imponere av rekorder, men se på barnet i krybben. Dette barnet er deres frelse, fra ham kommer verdens frelse.
Guds Sønn kommer som et barn til oss. Han skremmer oss ikke, han tvinger oss ikke, nei han frir til oss, slik man frir til et menneskes kjærlighet. Hans krybbe, hans barnlighet, hans avmakt og fattigdom, alt er hans kjærlighets higen etter oss. Han kommer i ytterste avmektighet, men med sin kjærlighets makt. Og den kjærligheten, som han venter av oss, består i at vi åpner oss for ham og at vi lar oss overøse av ham. Slik vil han forvandle oss, slik fornyer han oss. Og der hvor et menneske blir fornyet av kraften til Kristi kjærlighet, forvandles også verden om ham. Det frelse mennesket og den frelste verden hører sammen.
I de ytre hendelsene i verden kan man avlese hva som skjer i menneskenes indre. Men det betyr også at vi alle er medansvarlige for denne verdens tilstand. Dostoijewski har sagt: «alle er skyld i alt». Med det vil han si at den enkelte står i sammenheng med alle mennesker og at han er med på å forme verden som helhet og er med ansvarlig. Det som Dostoijewski formulerer negativt, kan man også uttrykke positivt: Alle er i stand til å forbedre alt.
Vi er alle ved dåp skikket og kalt til å medvirke til verdens frelse. Hva Gud gjorde julenatt skal vi bære inn i verden. Det gjør vi idet vi gir det gode videre, som han har gitt oss i sin Sønns fødsel; i det vi deler denne hellige nattens glede med andre og mangfoldiggjør den; idet vi brer om oss den freden, som han har grunnlagt i sin Sønn. Slik blir det gjennom oss jul i verden. Bare slik kan vår verden helbredes fra hat, kriger, fiendskap og mangel på kjærlighet.
P. Arne Marcos Blogg 