Søndagsbladet 161114

Kjære menighet,

i uken som gikk klarte det europeiske romfartsselskapet å lande et fartøy på en komet etter en mer enn ti års reise på over 6,5 milliarder kilometer. Dette er noe helt nytt i den vitenskapelige verden. Riktignok var ikke landingen så enkel og den lyktes først på tredje forsøk. Men fartøyet ble stående i skygge noe som gjør det vanskelig for det å få nok strøm fra sollyset til eksprimentene det var tenkt å gjennomføre. I det minste klarte man å snu det bedre mot sollyset før batteriet ble flatt, så det blir spennende se om det lades opp igjen. Men uansett har mediene vist oss interessante og spennende fotografier fra kometen.

Noe før opplevde vi ulykken med Virgin Galactic 2 som skal gjøre det mulig for «vanlige» mennesker å oppleve en tur opp i rommet. Den viser at det ikke er noen selvfølge for oss mennesker å kunne begi oss ut i rommet.

Samtidig lages det stadig filmer som får det til å se lett ut for oss mennesker å bevege oss i rommet. Den nyeste, Interstellar, som jeg ikke har sett, antyder at mennesket skal kunne reise til en annen galakse for å finne en planet hvor menneskeheten skal kunne overleve etter at jorden ikke lenger kan ernære oss. Problemet er at filmen er basert på en fysikk som ikke er bevist at finnes eller kan nyttegjøres ifølge Scientific American. Og skulle det vært mulig å fly til en annen galakse på en måte som er ekstremt hurtigere enn lysets hastighet, er likevel tiden et vesentlig spørsmål. Dessuten om man skulle komme til en annen galakse som kanskje inneholder noen 100 milliarder stjerner som vår galakse, hvor skulle man finne et system rundt en stjerne som har en planet vi skulle kunne leve på? Og hvorfor ikke et annet sted i vår egen galakse?

Uten tvil er det spennende at vi kan lære nytt om vårt eget solsystem ved hjelp av satelitter og roboter som har med seg landingsfartøy og annet. Men reiser med mennesker ombord er nok langt frem i fremtiden. Spesielt om ønsket er å forlate solsystemet.

Uansett hvordan romfarten vil utvikle seg og hvor lang tid det vil ta, kan det ikke være et konsept at menneskeheten ikke bryr seg om vår egen planet og gjør livet stadig mer ulevelig her. Riktignok kan ikke menneskene ødelegge planeten som sådann, men vi kan gjøre det stadig vanskeligere for oss å leve her. For ikke å snakke om de mange arter som bukker under. Så det jeg ønsker å si er at vi faktisk ikke har et alternativt sted å være, men har bare denne planeten å leve på. Det burde på den ene siden gjøre oss ydmyke, men samtidig på den andre siden gi oss mot til å tenke nytt om vår eksistens. Historisk sett har vi gått utifra at vi kan gjøre hva vi vil uten at det får konsekvenser. Men det er for lengst klart at det ikke er mulig på en planet av en gitt størrelse. Derfor står verden overfor store utfordringer i tiårene som kommer. Det dreier seg om grunnleggende forandringer, også i vårt levesett.

Vår pave Frans er oppmerksom på dette og i et budskap til det pågående G20-møtet har han appelert til politikerne om å ta disse utfordringene. Vår planet er en gave som er gitt oss alle og som alle må få kunne leve på, på en menneskelig, verdig og rettferdig måte.