Søndagsbladet 200414

Kjære menighet,

i Jersualem blir graven til vår herre Jesus Kristus holdt i hevd i Gravkirken. Det er lett å tenke seg at det aldri ble glemt i hvilken grav Herren hadde ligget og at ingen andre noensinne senere er blitt lagt i den. Graven er et spesielt geografisk sted, fordi det var fra den Herren stod opp fra de døde.

Men hva betyr graven teologisk? Det er selvfølgelig ikke slik at dens tomhet bekrefter oppstandelsen, selv om tomheten er en logisk konsekvens av oppstandelsen. Nei, det som er meget mer sentralt i troen enn den tomme graven, er det som skjer etter at graven ble lukket og frem til oppstandelsen. Jeg sikter til Herrens nedfart til dødsriket.

Vi vet ikke meget om hvordan dødsriket skal beskrives, men den teologiske forestillingen er at det er det «geografiske» stedet hvor de døde ventet på Frelseren. Det er et «sted» i skaperverket. Og det er det sted hvor Sønnen ved nedstigningen kommer lengst unna Faderen.  

Det har vært mange fromme tanker og beskrivelser om hva Herren gjorde i dødsriket, men vi vil i grunnen bare slå fast at det er fra dette stedet Faderen vekket Sønnen opp til oppstandelsens herlighet. Og med oppstandelsen ble dødens lenker brutt på den ene siden og himmelens porter åpnet på den andre siden.

At Sønnen gikk helt inn til det sted som er lengst unna Faderen, betyr at der ikke er noe sted  hvor ikke Sønnen har vært. Det gir oss mennesker et håp når vi søker å forstå Guds frelsesvilje. Vi kan ikke komme så langt vekk fra Faderen som ikke også Sønnen har vært.

Graven blir derfor til et helt spesielt hellig sted på denne vår jord. På en måte er Herrens grav det mest hellige sted fordi den viser til en indre virkelighet som har forandret skaperverket for alltid. Derfor må vi som kristne alltid beskytte og ta vare på Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Jerusalem er og forblir en unik by i religiøs sammenheng.