I dag er ti år siden vi ble vitner til et grusomt attentat i New York i USA. Det er vel neppe noen av de som så det som skjedde som noen ganger kommer til å glemme det som skjedde. En ugjerning uten like. Men selv om det ikke kan glemmes, kan det tilgis?
Med Peter kan også vi i dag spørre: hvor ofte må jeg tilgi? Peter synes kanskje han er flink som synes han tar godt i når han foreslår syv ganger. For ham finnes det en grense hvor tilgivelsen opphører. Men hvor ville vi havne da? Kristus overbyr spørsmålet og sprenger enhver grense: «ikke syv, men syvogsøtti». Det betyr: bestandig.
En konge gjør opp regnskapet. En av hans embedsmenn har en så stor gjeld at det er umulig å betale den tilbake. I en utrolig overbærenhet ettergir kongen ham hele gjelden. I motsetning til denne er mannen hjerteløs snever: da han møter en kollega som skylder ham bare en brøkdel, faktisk 500000 ganger mindre, en det han selv fikk ettergitt, blir han rasende og forlanger å få sine penger. Mens kongen syntes synd på ham og ettergav ham gjelden, tok han tak i strupen på sin kollega og forlangte å få det han skyldte.
Her dreier det seg ikke bare om kontrasten mellom barmhjertighet og ubarmhjertighet. Fortellingen har sin brodd i at embedsmannen etter å ha erfart slik en overmåte stor barmhjertighet skulle ha handlet med akkurat den samme barmhjertigheten overfor sin kollega. I stedet ser han bare gjelden og ikke medmennesket.
Vi merker at det er Gud som skinner igjennom kongen. Hos ham gjelder: slik jeg behandler deg, slik skal du behandle andre. Gud øver miskunn uten grenser. Han tilgir «syvogsøtti ganger». Det er ikke av svakhet, men er hans styrke.
I bildet av kongen ser vi samtidig Jesus Kristus, som på korset bad for sine bødler: «Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».
Guds tilgivelsesevne burde farve av på menigheten og på hver enkelts livsstil. Kirken må ifølge Matteus være det stedet hvor ingen må få bli hengende med sin skyld. Miskunn og barmhjertighet er hjertet i Guds menighet.
Med sin lignelse om den ubarmhjertige embedsmannen holder Kristus oss et speil foran vårt hjertes øyne: hvordan forholder jeg meg til mine medmennesker, når det er motsetninger i en strid, når en strid har ført til samtalens død, når hat og sinne vil ta bolig i hjertet? Mennesker kan leve årevis forbi hverandre i en familie. De er luft for hverandre eller som døde. Det finnes så mange sår som menneskene kan påføre hverandre at det gjør tilgivelsen vanskelig.
Hvis det likevel lykkes da nettopp gjennom den personlige erfaringen av Guds tilgivelse. Med blikket vendt mot Kristus, på hans liv og død, kan vi klare det. Han er barmhjertigheten selv i sin person.
Den som tilgir sier: «Jeg er så fri» som Kristus og lar ikke det onde bli herre over meg, men overvinner det onde med det gode. Hatet skal ikke ha det siste ordet. Jeg bryter den onde sirkelen og begynner på nytt.
Mange sier: «Jeg kan nok tilgi, men aldri glemme!» Det er menneskelig sett forståelig. Vi kan ikke uten videre stryke ut en dårlig behandling av minnet. Et sted har jeg lest: «Det vi ikke kan glemme, kan vi tilgi.» Men vi må ikke pleie det vi ikke kan glemme og ved enhver anledning ta det opp igjen som var så ille. Kanskje burde man møte slike minner med ordene: «Herre, la dem hvile i fred».
Så svaret på det innledende spørsmålet i prekenen er: «Ja, det kan tilgis». Kun slik kan verden bli ny og fri.
P. Arne Marcos Blogg 